Machine Says Yes – Gamle ringrever med fersk debut

Historien om FC / Kahuna starter omtrent mai 1995 da Daniel Ormondroyd og Jon Nowell åpnet Big Kahuna Burger (navnet er visstnok inspirert av Samuel L. Jacksons ofres favoritt burgersjappe i Pulp Fiction). Big Kahuna Burger dreide seg derimot lite om burgere, men desto mer om elektronisk musikk og store beats.

Klubben ble etter hvert et fenomen og ble viktig for utviklingen av big beat på midten- og slutten av nittitallet. Et besøk skal visstnok ha vært avgjørende for Norman Cooks (alias Fatboy Slim) overgang til det som etter hvert ble døpt til sjangeren big beat. På klubbens liste over gjeste-DJer finnes store navn som The Chemical Brothers. Etter tre år gikk de imidlertid lei, og lukket døren for Big Kahuna Burger. Som en erstatning åpnet klubben Headstart.

Med Headstart begynte en ny era som etter hvert har resultert i den mer elektrobaserte Machine Says Yes. Selv om Ormondroyd og Nowell har vært del av klubbscenen i en årrekke, er Machine Says Yes faktisk FC / Kahunas debutalbum. En debut som egentlig har lite med big beat og gjøre. FC / Kahuna anno 2002 er tørr elektronikk, søtt skeive melodier ispedd en dose synthromantikk.

Med en gang du setter denne i spilleren høres det ut som noen har gitt Boards Of Canada en omgang med rettetang for skeive melodier. Ikke helt like skeivt som vanlig, men likevel ganske skrudd.

Følelsen sitter i helt til Gruff Rhyes fra Super Furry Animals avlegger en vokalvisitt. Låta heter Fear Of Guitars, og er en skeiv ballade. For øvrig eneste sang på skiva hvor det er mulig å spore opp en gitar.

Neste sang er det på an igjen; nok et lite Boards Of Canada-flashback, før det endelig tar av med en bastant rytmeforløsning. Med tittelsporet Machine Says Yes har de også klart å skaffe seg en aldri så liten hit.