Deadlands – Mørk, men sær gothmetal

Madder Mortem har klart å skape et særegent sound, men det er selvsagt opp til hver enkelt lytter å dømme hvordan resultatet fortoner seg.

Istedenfor en ordinær intro åpner albumet med Enter, som likevel viser seg å være en intro. Etter litt over minuttet, blir denne tett etterfulgt av Necropol Lit. Her byr bandet på ganske tunge gitarriff, krydret med en litt rå kvinnevokal. Vokalen i seg selv er jo særegent i forhold til alle gothdamene som liksom skal ha en lys og «sårbar» stemme. Egentlig ingen dum vinkling på kvinnevokal dette.

Omnivore er neste låt ut. Denne kan vel sies å ha litt mer futt i seg enn den forrige, men det er fortsatt gothmetal det er snakk om. Rust Cleansing og Faceless er vel nærmest å regne for ballader i dette selskapet, til og med i gothsammenheng. Begge låtene som tar seg litt opp med tyngre gitarer og en litt råere vokal.

Etter hvert som Distance Will Save Us skrider frem, virker det som om hele skiva bare blir særere og særere, hvilket ikke bestandig kommer like positivt ut. Det som heller ikke er spesielt innbydende er at siste låt Resonatine er på hele ti minutter. Innenfor metalsjangeren generelt passer det sjelden med så lange låter, så sant man ikke er Opeth.

Konkludert kan man si at hele Deadlands i og for seg er en ganske sær affære, noe som noen vil like og andre ikke. Er du en ihuga goth-fan som vil høre noe nytt og særegent, er Madder Mortems Deadlands sannsynligvis også noe for deg. Foretrekker du derimot «vanlig» gothmetal, eller generelt annen type metall, bør du kanskje heller styre unna.