Now You Know – Ikke under bluesen

Martsch, for lengst etablert som utøver av kunstarten alternativ psykedelisk støyrock, var kanskje ikke den første man tenkte på når ordet ‘blues’ ble nevnt. Kanskje er det dette han mener med tittelen på skiva. Nå vet vi hvilken musikk han hele tida har vært inspirert av.

Og på en måte passer Doug Martsch’ stemme godt til dette lydlandskapet, klagende og full av det blå som den er. Han leverer blues i uforedlet form, litt rå, litt strippet og litt lo-fi. Med andre ord er dette ingenting for hitlister eller P4-radio.

Nesten all gitar er akustisk, ingen keyboard er å høre og støyfaktoren er lavere enn på Built To Spills plater.

Åpningssporet Offer er et treffende eksempel med sin lengselsdesperate melodi og røykfylte fremføring. Coverversjonen av Fred McDowells Woke Up This Morning With My Mind On Jesus er også sterk.

Tekstene er definitivt blues. I Sleeve heter det: «There isn’t a way of deciding / Which half of life’s less inviting / Awake or a dream / ‘Cause both of them lead you to suffer / You wake from one into the other».

Instrumentallåter som Instrumental og Impossible blir noe ensformige og endimensjonale. Det samme kan sies om småkjedelige Gone. Mange har sammenliknet Martsch solo med Neil Young. Det er ikke helt presist. Young sutrer nemlig ikke så fælt. Martsch høres ikke ut som han har det særlig bra der han lar Robert Johnsens faenskap møte Wilcos vei bort fra americana.

Resultatet er forutsigbart. Dette er dessverre Martschs problem i en sjanger så lite innovativ som bluesen. Han leverer varer vi har fått før.