Sounds Like Me – Vel mye «oh-oh, yeah-yeah»
Jeg er fullt klar over at en ikke skal dømme etter utseendet. Men førsteinntrykket av den avbildede Awa Manneh på coveret av Sounds Like Me førte tankene umiddelbart hen til syngedamer á la Toni Braxton, Celine Dion og Mariah Carey. Med andre ord artister som det ikke er åpenbart å ha så altfor mye til overs for. Og selv om om fordommene kanskje ikke ble innfridd ett hundre prosent, så var dette inntrykket heller ikke helt ute å kjøre.
Sjangeren er r’n’b. Du har nok garantert hørt Behind Schedule (Can I Get A Witness) på en eller annen radiokanal eller et eller annet diskotek av det kommerse slaget. Låta er dansbar og fengende, og er absolutt høydepunktet på plata.
Sounds Like Me består av i alt tretten låter, noe som kanskje blir litt i meste laget når absolutt alle låtene inneholder ordet «you» i seg. Alle bidragene er med andre ord rettet til en spesiell person, og da er det ikke overraskende at det blir mye prat om ‘den første kjærligheten til den spesielle personen’. Hvor fantastisk denne spesielle personen er. Kjærlighetssorg og savnet av ‘den spesielle personen’. Hvor sjalu Awa er på jenta som fikk den spesielle personen. Og så videre, og så videre…
«I’d really love to be the sweetest berry in your tree» og «I can love you better than she can» er setninger som blir flettet inn her og der.
På introen til Better Than She Can har Manneh hentet elementer fra låta til The Soundtrack Of Our Lives; Embryonic Rendezvous. En veldig fin intro egentlig, men det blir liksom litt nedtur når en hører «ah-ah, yeah-yeah» i bakgrunnen i stedet for gitarene til Hederos & co.
Etter litt mye kritikk føles det naturlig med en liten oppreisning mot slutten. Sounds Like Me er tekstmessig en kjedelig plate der det utelukkende går i kjærlighet og savn, men det får nå heller være. Flere av låtene er fengende for dét, og sistelåta Crash And Burn trekkes opp av vakkert pianospill.
Hun skal ha for det, Manneh; at hun i løpet av plata flere ganger sniker seg unna den typiske r’n’b-sjangeren.
