Cinnamoon – Setter fyr på omgivelsene
Noen band trekker frem strålende kort fra første sekund de gir lyd fra seg. Det flommer over av visjon, god vreng og fete låter. Det virker nesten som om de står i fare for å brenne fra seg allerede i starten. Den faren klarer forhåpentligvis Cinnamoon å overvinne.
Etter den strålende trilogien av singler bandet kom med i fjor, står det ikke rent lite forventninger i kø utenfor døren til Cinnamoon. Da er det deilig å se at det kun er to spor fra denne suksessen som har vunnet seg plass på bandets første langspiller; Roll On og Madman. Resten av albumet er strålende eksempler på et band som har mye å gi til rocken her hjemme. Her skal det tydeligvis ikke leves på fordums laurbær.
Før man dykker ned i musikken skal man selvsagt gjennom omslaget. Og Kaaregutt har også denne gangen tatt på seg jobben det er å fyre frem de første bildene man tillegger bandets musikalske landskap. Det er brunt, det er jordnært og det er intrikat. På samme måte som det amerikanske …And You Will Know Us By The Trail Of Dead knoter frem sine omslag basert på popkulturen, får Cinnamoon nok en del blikk på grunn av Kaaregutt. Lekkert!
Det begynner strålende. Dogtown er en øm, episk sak som trår med stadig sterkere kraft inn i lytterens bevissthet etter som minuttene tikker avgårde. Steelgitarer, strykere og en stemme full av lidenskap nører opp trådene for bandet; tråder som de virkelig setter fyr på utover på platen. Lydbildet rives vrengende ut av de sporene man forventer av et rockband og det er disse grepene samt de deilige detaljene som skaper Cinnamoon om til en plate av de ytterst sjeldne i rockjungelen her hjemme.
Hør bare på det deilige rop-refrenget som legger seg bak stemmen på den nesten uanstendig muntre Head ‘Em Up eller de deilige orgeldynkene og gitarhylene som hjemsøker hele denne skiva. Det har blitt mumlet i bakteppene at Cinnamoon trakter på Madrugadas stemmebilde og estetikk.
Selv om dette kan virke treffende ved første øyekast, er det likevel en altfor lettsindig avfeiing av et av landets beste band. Cinnamoonfavner noe videre, og tidvis dypere, enn sine rivaler. Sporene på denne debuten har et enhetlig sound samtidig som de er variert nok til å vitne om et band som våger å sette sine egne evner i spenn; tør tøye grensene sine.
Og om de aldri forlater det tradisjonelle rockbildet særlig lenge om gangen vikler de seg inn i skakk, ranglende rock på The Forest, mens de på River Black & Rock Full nesten har tatt patent på rytmikken til bedrøvelige, russiske mannskor og mekanikken til The Bad Seeds. Og det er nettopp i denne frimodigheten, de viser seg frem som de visjonære de er.
På samme måte som Christian Kjellvander har gjort det med Songs From A 2-Room Chapel har Cinnamoon med sin debut våget å fusjonere den tradisjonelle amerikanske ‘heartlandsrocken’ med et mer hjemlig bilde. Dermed fremstår de som et lett gjenkjennelig orkester for oss nordmenn. For selv om de synger aldri så engelsk, har de dynket sin musikk i sine erfaringer og får det hele til å stå frem som et bilde av seg selv, og ikke sine kilder.
Dette er en plate man som anmelder har lyst til å skrive mye om. Dette er en plate som nesten brenner seg ut gjennom høyttalerveggene og setter fyr på rommet man sitter i; setter fyr på kropp og sjel.
Men det er kanskje nettopp da det er greit å legge tastaturet vekk og i stedet komme med en oppfordring til våre lesere: Stikk ut og kjøp denne plata!
