Somewhere South Of Wonder – Variert og spennende

Jeff Finlin kan uten problemer plasseres i båsen singer/songwriter, og har før Somewhere South Of Wonder, gitt ut fem langspillere. Før det var han trommeslager i The Thieves, sent på åttitallet. Misnøye med sin stilling som trommeslager der fikk ham til å skrive låter selv, og han ga derfor ut sin selvproduserte debutplate Lonely Light i 1991.

Somewhere South Of Wonder bærer preg av den musikalske påvirkning Finlin har vært under i sitt lange virke i musikkbransjen. Stemmen kan til tider minne om Bob Dylans, mens musikken veksler mellom det tradisjonelle til det mer eksperimentelle innenfor singer/songwriter-sjangeren.

På første spor på platen, I Am The King, har Finlin en slepen vokal som framhever seg selv i forhold til musikken i bakgrunnen. Dette viser et visst særpreg ved Finlin i forhold til andre innenfor denne sjangeren. Sugar Blue er en mer tradisjonell låt, men til tross for at det er et fint bidrag, setter den ikke store spor etter seg. Summertime derimot, har mer særpreg, og Finlins slepende og avslappede vokal får tankene til å vende seg mot sol og sommer.

Good Time er et av høydepunktene på platen, en tøff rocklåt slik John Hiatt er i stand til å dra ut av seg. Med blåsere i bakgrunnen, og et up-tempo lydbilde er dette en herlig låt. Passer godt å ha i bilen der man kjører med åpne vinduer en sommerdag og nyter friheten. På Which Way er en vokalen mer eksperimenterende og viser Finlins spennvidde, spesielt sammenlignet med det foregående sporet, Og på Delta Down høres han ut som en ung Dylan.

Miracle Along The Way er nok et høydepunkt, men da i en rolig, avslappende innpakning. Platen avslutter med tittelsporet, Somewhere South Of Wonder, en blueslåt med standard oppbygning.

Som de fleste singer/songwriterne har også Finlin et budskap han ønsker å få fram. De fleste låtene handler om hverdagsproblemer og små gleder man har i livet. Gjennom sin storytelling forteller han om menneskeskjebner og slitsomme relasjoner. Det er ingen som vil redde verden, her vil man bare komme seg gjennom livet på et mer eller mindre vellykket vis.

Singer/songwriter-sjangeren har tradisjonelt sett et smalt rammeverk, men Jeff Finlin har gjennom å bruke ulike musikere og veksle på instrumenter og rytmebilde klart å lage en variert plate. Den holder seg fint innenfor sjangeren og utfordrer på ingen måte rammene, så den kan anbefales for de lytterne som trives med Hiatt og Dylan på spilleren.