Antenna – Oppriktige amerikanere
Cave In er fra Boston og har bestått som band siden 1995. Med tiden som har gått har de skiftet en del på besetningen, og spesielt på vokalfronten.
Deres plate Jupiter fra 2000 var deres ordentlige gjennombrudd, men det var først når Dave Grohl inviterte dem med på Foo Fighters’ turne i England tidligere i år at Europa fikk øynene opp for dem. Og det var før Antenna kom på markedet!
Når man hører gitarist og vokalist Stephen Brodskys klare og oppriktige stemme, er det nesten utrolig å tenke på at han for bare få år siden faktisk bedrev typisk brutal metalvokal. Like utrolig, når man hører årets utgivelse Antenna, er det faktum at Cave In startet opp som et aggressivt og teknisk delikat metalcoreband.
Albumet består av tolv låter som riktignok har mye gitar i seg, men som først og fremst baserer seg på en flott sensibilitet for pop og å skape stemninger fundamentert på dynamikk. Det skal man respektere, for det er sannsynligvis ikke lett å skulle dra med seg en fanbase som kom på toget da metallen sto i fokus og inn i et poporientert musikalsk uttrykk. Skjønt, pop og pop. Rock er vel mer korrekt, men sansen for hooks hører definitivt til popen. Og det har Cave In. Så det holder.
Det neste som slår en er hvor oppriktig uttrykket deres er, og spesielt Brodskys stemme som skjærer i gjennom de ofte harde tonene, ren som en klokke. Den krystallklare stemmen og en ærlig oppriktighet i musikken som gjør at den aldri blir klisjeaktig eller føles gjenbrukt. Riktignok kan man høre mange inspirasjonskilder i Cave Ins musikk. Det klareste eksemplet er nok Inspire som har et riff som nesten er plukket rett fra Radioheads Paranoid Android. Og sammenligningen med de engelske kollegaene er ikke helt på jordet ellers heller, for mye av den samme musikalske oppriktigheten Cave In har i sentrum kan også spores hos heltene fra Oxford.
Men misforstå ikke: Den amerikanske kvartetten er ikke noe nytt Radiohead. Da ligger de mye nærmere drivet til nettopp Foo Fighters, men med langt mer kompliserte sangstrukturer som gjerne gi anspor av progrock. Selv om den typiske låten på albumet er en fire minutters «poplåt», er det det lengste sporet Seafrost som står fram som det beste sporet. Tikkende inn på nesten ni minutter, er det en låt som Marillion ville ha drept for. Uten sammenligning for øvrig. For Cave In er strengt tatt ikke et progband. Det er ikke helt greit å si hva de egentlig er for noe.
Det er sagt et annet sted også, men det stemmer godt: På Antenna fremstår Cave In veldig kameleonsk. Den første delen av plata går rimelig rett fram med sin stemningsfulle rock, men fra Seafrost og ut viser bandet at de har flere fasetter. Rubber And Glue er en riffdrevet rocker, Youth Overrided drives fram av en pumpende bass og glidende gitarer, mens den knallsterke Lost In The Air glinser av en optimistisk stemning i både vokal, arrangement og tekst.
Ved de første gjennomhøringene av dette albumet vil du kanskje tro at du har skjønt greia. Og jeg skal være såpass ærlig at jeg kan røpe at jeg faktisk syntes det var litt kjedelig. Men i skrivende stund og mange lyttinger senere, føles Antenna som et sterkt og mektig album som på besynderlig vis har satt seg fast i kroppen. Kanskje er det denne oppriktigheten jeg har mast sånn om.
Saken er at Cave In har laget ei plate som har låter som har en garantitid utover det vanlige. Burde kunne appellere til både rockere, melankolikere, emo-hoder og proggere. Stol på meg!
