The Raven – Reed og Poe i skjønn forening?
The Raven av Lou Reed utgis i to versjoner. I tillegg til den ordinære versjonen fåes den også som The Raven, Limited Edition 2-CD Set, som inneholder totalt to timer med Reeds tolkning og omarbeiding av Poes verker. Denne versjonen som er omtalt her er kun et 21-spors(!) album.
The Raven er Edgar Allan Poes mest kjente dikt, og standardlesing for alle som vil sette seg inn i amerikansk litteratur, og ikke minst amerikanske skolebarn. Poe regnes som en av grunnleggerne av gotisk litteratur, og da er det litt merkelig å se Lou Reed være den som forsøker å tolke denne kanoniserte poeten. Og det er nettopp det det blir, et forsøk.
Etter første gjennomlytting, framstår albumet som et meget sprikende verk. Her er Broadway entertainer-låter, Broadway-ballader slik Lou Reed så ofte har gjort før, Vanishing Act, og rock’n’roll á la Reed, Edgar Allan Poe.
Reeds største hit, Perfect Day, blir framført i fullstendig ny drakt, der kun teksten er gjenkjennelig. Vokalen er overtatt av en ung sanger ved navn Antony, med sin kastrale tolkning av denne balladen.
En del resitering er det selvsagt på en slik konseptplate, og her viser Willem Defoe sine sterke sider i sin tolkning av The Raven, platens tittelkutt. Poes dikt har fått endringer og tilføyelser av Lou Reed, i den hensikt å være mer aktuell i det 21. århundre. Poe var ikke så veldig opptatt av amerikanske firmaers kreative regnskapsføring. Også Valley Of Unrest framført av Elizabeth Ashley, er verdt å merke seg. I begge disse resiteringene kommer Poes mytiske univers tydelig fram. Stemningen som trer fram i disse to sporene blir dessverre ikke fulgt opp av Reeds egne låter, så de blir rett og slett hengende i luften.
Som alle trofaste amerikanerne i disse post-11. september-tider, har også Lou Reed noe å komme med i den anledning. Mens andre artister oppfordrer til samhold, lar Reed dette være uuttalt gjennom sin instrumentale A Thousand Departed Friends. Ellers er han som vanlig negativ til det meste som skjer rundt seg og til hva fremtiden vil bringe: «The only thing constantly changing is change / And it’s always for the worse» fra Change.
Musikalsk er dette et gjennomarbeidet produkt, og der Lou Reed tidligere stilte med et standard sett av instrumenter har han nå funnet plass til strykere og blåsere. Med seg på platen har han sin gode venn David Bowie og legendariske saksofonist Ornette Coleman sammen med flere andre, mer eller mindre kjente, gjester. At disse kan traktere sin instrumenter er det ingen tvil om, og hver enkelt låt er i seg selv meget bra gjennomført. Men som helhet blir det for sprikende.
Poe-purister vil nok ikke akseptere Reeds revitalisering av Poes verk i sitt forsøk på å tilpasse dem til vår tid. Men for Reed-fans vil nok dette være et kjærkomment produkt. For andre som vil sjekke ut Lou Reed er nok eldre plater, for eksempel New York, mer tilgjengelige enn The Raven. Uansett krever den grundig gjennomlytting for å få taket på den.
