Nyana – Usexy trancesmørje

Mannen som har tjent grovt mye penger på uvitende barns lett påvirkelige musikksmak er altså tilbake etter vådeskuddet In My Memory. Vi prater fremdeles om DJ Tiësto. Denne gang med et album der han har plukket med seg en bråte med andre tranceartister. Dette samtidig som han bidrar med låter selv. Albumet lyder navnet Nyana.

Når regnskapet over hvem som har vollet undertegnede mest irritasjon de siste fem årene, blir denne DJ-en å regne som Nemesis. Det er på ingen måte noen hemmelighet at jeg lenge har ligget i en meget grisete skyttergravskrig med denne fyren. Det har faktisk vært slik siden han dukket opp på fester en gang på videregående. Folk kalte det trance, og mange synes dette var helt fantastiske greier. Jeg skjønte det ikke da, og jeg skjønner ikke stort av det nå heller.

Dette er i alle fall ikke bra musikk. Akkurat som det heller ikke var det i 1998, er dette spekket med cheesy loops, og programerte trommevirvler som skal indikerer «take off «. For ikke å glemme de stønnende kvinnelige vokalistene, som alle sikkert har tjent gode penger som telefongledespiker før sin innsats på Nyana.

Dette er musikk som ikke på noen måte tar uttrykket videre i en viktig retting. Selv om han har fått med seg forholdsvis oppegående folk som Junkie XL og Sinéad O’Connor på noen spor, blir resultatet aldri mer enn surrete og ordinær trance.

Kanskje det er ting her som ikke dukker opp mens man hører på platen, men først åpenbarer seg når man danser rundt med stygge lightsticks i en stor lagerhall? Det er fullt mulig, men siden det er albumfølelsen som står i fokus her, må man søke svaret på hvorfor noen bør finne på å kjøpe dette.

Dessuten må vel dette være den mest udansbare dansemusikken det er mulig å velge til fest. Det er kanskje mulig å se at noen spor på denne stormannsgale dobbelskiva kan høres på alene i et mørkt rom. Men å trekke dette frem når det er masse feststemte, danseglade mennesker tilstede, virker helt fullstendig absurd.

Trance burde strengt tatt være en helt død sjanger nå. Den har, ihvertfall etter dette å dømme, ikke klart å komme frem til noe nytt siden storhetstiden på nittitallet. For hvem i all verden er det som fremdeles ønsker å holde liv i det her (bortsett fra Tiësto selv kanskje)? Hvorfor ikke bare la det dø ut, og heller finne på noe annet å danse til?

Det finnes i alle fall, til en hver tid, tretti til førti elektroniske album som byr opp til dans på en betraktelig mer innbydende måte enn hva som er tilfellet på Nyana. Som en myk overgang kan man anbefale Timo Maas’ Music For The Maases 2 – en utgivelsen som i særdeleshet kan karakteriseres som sterk dansemusikk.