Paynbird er for undertegnede et nytt bekjentskap. Ofte er det kanskje den beste måten å nærme seg ny musikk på, med fullstendig blanke ark og åpent sinn. Mange musikalske åpenbaringer kan komme på den måten; plutselig snubler man over noe man ikke hadde ventet seg – kanskje til og med en liten juvel.

Veil er på en måte en sånn juvel. Nå er den nok likevel ikke det mest nyskapende man kan komme over. Veil er en smakfullt utført og flott musikalsk opplevelse fra et band man får håpe vi får høre mer fra.

Musikken er nokså dunkel og melodiøs, men rocker også litt innimellom. Likevel ligger Paynbird i det melankolske segmentet, og takket være vokalbidragene fra Kjersti Olsen, skiller de seg også noe ut fra andre band som opererer i samme poprock-segment.

EP-en åpner med Desolation Avenue som er akkurat så dunkel som tittelen antyder. Den er også kanskje det beste sporet på denne utgivelsen. Den følges av Tell Me Later, et spor som er noe mer bråkete bygget opp. Men også denne er mollstemt og handler om ulykkelige dager.

It Won’t Help Us Now er videre en flott låt der Siri Hilmen bidrar på cello, og på samme tid et spor som bør trekkes frem på mørkere høstdager. Den er herlig trist, og å sitte tilbake og nyte dette mens løvene faller fra trærne, bør være en perfekt kombinasjon.

Det er som nevnt alltid moro med nye musikalske bekjentskaper, spesielt hvis de er bra. Og Paynbird er blant de mer oppløftende undertegnede har merket seg de siste månedene i så måte.

Dersom en lengre og mer fyldig utgivelse er i vente fra denne gjengen, er det å håpe at de følger opp i et tilsvarende spor. Om enn kanskje med en mer gjennomarbeidet lydmessig produksjon. Så langt kan bandet i alle fall settes på anbefales-listen.

Paynbird er for undertegnede et nytt bekjentskap. Ofte er det kanskje den beste måten å nærme seg ny musikk på, med fullstendig blanke ark og åpent sinn. Mange musikalske åpenbaringer kan komme på den måten; plutselig snubler man over noe man ikke hadde ventet seg – kanskje til og med en liten juvel.

Veil er på en måte en sånn juvel. Nå er den nok likevel ikke det mest nyskapende man kan komme over. Veil er en smakfullt utført og flott musikalsk opplevelse fra et band man får håpe vi får høre mer fra.

Musikken er nokså dunkel og melodiøs, men rocker også litt innimellom. Likevel ligger Paynbird i det melankolske segmentet, og takket være vokalbidragene fra Kjersti Olsen, skiller de seg også noe ut fra andre band som opererer i samme poprock-segment.

EP-en åpner med Desolation Avenue som er akkurat så dunkel som tittelen antyder. Den er også kanskje det beste sporet på denne utgivelsen. Den følges av Tell Me Later, et spor som er noe mer bråkete bygget opp. Men også denne er mollstemt og handler om ulykkelige dager.

It Won’t Help Us Now er videre en flott låt der Siri Hilmen bidrar på cello, og på samme tid et spor som bør trekkes frem på mørkere høstdager. Den er herlig trist, og å sitte tilbake og nyte dette mens løvene faller fra trærne, bør være en perfekt kombinasjon.

Det er som nevnt alltid moro med nye musikalske bekjentskaper, spesielt hvis de er bra. Og Paynbird er blant de mer oppløftende undertegnede har merket seg de siste månedene i så måte.

Dersom en lengre og mer fyldig utgivelse er i vente fra denne gjengen, er det å håpe at de følger opp i et tilsvarende spor. Om enn kanskje med en mer gjennomarbeidet lydmessig produksjon. Så langt kan bandet i alle fall settes på anbefales-listen.