Ensom antiurbanist med sans for E

(alle foto: Anthony Hopkins)

Konseptet Uncle’s Institution kom på banen for snart to år siden, da med den alternative julesangen Wonderful Feel. I fjor fulgte han opp med mer julemelankoli, og i år satser han på å fullføre trilogien med ytterligere en julesingel. Julestemning er heller ikke et helt fjernt signalement på ungguttens nye EP, Everything A Man Can Dream Of, som er i butikkhyllene i disse dager. Den er kanskje ikke spesielt relatert til julen som sådan, men derimot en bekreftelse på at det er tillatt å drømme om ting som inkluderer begreper som harmoni og lykke. Særlig akkurat i disse dager, når vi – enten vi vil eller ikke – blir minnet om terroraksjonene i New York og Washington for nær to år siden.

– Det siste året har vært helt jævlig! Det er først nå ting begynner å ta form, hevder Egil med drømmende undertone.
– Låten 2003 (So Far) handler litt om dette. Om hvordan livet mitt har vært i år. Til nå. For jeg har ikke nødvendigvis bare opplevd positive ting. Det å ha en kjæreste et sted lang borte fra der man bor, gir en form for negativ energi. Denne energien har farget meg og min person gjennom hele dette året, og noe av det jeg har opplevd har jeg overført til låtene på denne utgivelsen.

Har det bra nå
Men Egil understreker at nå er alt bra. Det kommer også tydelig frem på den nye EP-en. Som for eksempel i førstelåten Birds In My Backyard, som inkluderer tittellinjen Everything A Man Can Dream Of:
– Dette er en sang som handler om de gode tingene i livet. Om mulighetene som bare ligger der – rett fremfor oss.
Hvilket er riktig. For her er sunnmøringen inne på temaer som tilgjengelighet, familie, forhold – og fugler i bakgården som synger sangene hans! Med andre ord: Alt en man kan drømme om. I alle fall nesten…

Antiurbanist
Egil bor hjemme hos foreldrene på Sunnmøre, og trives med det. Nærmere bestemt på Ørsta, hvor kreativiteten blomster i landlige omgivelser med vakker og vill vestlandsnatur som kurante kulisser. I byen derimot, der trives ikke Uncle’s Institution spesielt bra:
– Nå har jeg vært her i flere dager (i Oslo, red.anm.), og synes det er altfor mye mas og kjas, For ikke å nevne alle folkene her! Det er mennesker overalt jo! Til enhver tid – hvor enn jeg går eller beveger meg! Sånne forhold kan jeg ikke leve under.

– Men du må vel innom byene for å presentere musikken din?
– Joda, selvfølgelig; når jeg er på turne og sånt, så er jo det en helt naturlig følge av det å være musiker.
– Musiker med ambisjoner, mener du?
– Høh… ja, forsåvidt, svarer Olsen, og tygger litt på temaet.
– Hvilke ambisjoner har du for Uncle’s Institution da? Vil du ut og frem? Med det mener jeg nå flest mulig mennesker?
– Det vil vel alle som driver med musikk, antar jeg. Men for mitt vedkommende er det viktigst å få frem budskapet i låtene mine.

Egil Olsens tekster handler om mye rart. Men et gjennomgangstema er kjærlighet. Ikke nødvendigvis i direkte overført betydning mellom gutt og jente, eller kvinne og mann. I Uncle’s Institutions verden handler det mer om hva som er viktig og hva som ikke er fullt så viktig i livet. Generelt sett. Går vi mer inn på det musikalske uttrykket, så er det en faktor som har spilt, og fremdeles spiller, en større rolle enn noe annet: Det amerikanske bandet Eels. Uncle’s Institutions definitivt største inspirasjonskilde.
– Er det en grunn til at du er i Oslo akkurat nå?
– Hvordan det?
– Jeg tenker spesielt på det som skjedde på Rockefeller mandag kveld (hvor nettopp Eels hadde konsert, red.anm.)?
– Å ja, selvsagt var jeg der! Jeg fikk til og med overbrakt E en plate, svarer Egil stolt.

Vil nå engelskspråklige
Egil Olsen avslører at han gjerne vil nå ut til lyttere i spesielt engelskspråklige land. Litt av årsaken til det ønsket er at norske konsertgjengere ikke alltid tar Egils tekster på strak arm:
– De hører jo ikke forskjell på ord som «fuck» og «drunk», hevder han, før han fortsetter:
– Og de bråker. Maser. Mye.

Vi kommer inn på det uunngåelige temaet om uoppdragne konsertpublikummere som ikke vet å holde kjeft.
– Jeg mener: De betaler seg inn… for hva? For å sitte og mase om ting de kan preike om de treogtyve andre timene i døgnet?
– Og dette provoserer deg?
– Ja, det gjør det. For det første blir jeg lett distrahert. Jeg skal liksom opptre, men dras i stedet ufrivillig inn i to personers interne samtale som foregår ute i salen! Dette er egentlig forferdelige greier. Og jeg innrømmer det: Ja, jeg blir sur!

Det er kanskje nettopp derfor den nye EP-en har fått et noe røffere lydbilde enn hva som var tilfellet på Olsens tidligere utgivelser. Uttrykket er ikke hardt, men likevel hardere enn før. Låtene er ikke radikalt endret, men bygget på et noe fyldigere beat, og fremstår dermed som mer rytmiske enn Uncle’s Institutions tidligere materiale.