Phoenix – Psykedelisk fønix

Det ruller. The Warlocks farer av gårde over rillene med et slamrende komp dekket av orgler, gitarvegger og fuzz. Første låt ut, Shake The Dope Out, er et massivt monster som starter seigt, men ender i et harakiri definert av feedback, orgler og skeiv stemme. Det er et regelrett angrep på sansene. Etter som skiva sliter seg innover rillene endres lydbildet litt, men helheten består. Den mørke og skitne lyden av undergrunnen.

The Warlocks er bandet som klarer å gjøre det BRMC er i ferd med å miste taket på. Den syrefulle ferden til rockens essens på syttitalet er meislet inn i plata og det virker pussig friskt. Særlig i en samtid som er i ferd med å fri mer til åttitalets synthtepper enn de tidligere gitarveggene. Ikke at The Warlocks er unike og særlig særpregede, men de har en intensitet og en glød som mangler i lydbildet til en del av deres samtidige. De er til å tro på når de ryker i gang med sin dronende rock som nok skylder like mye til Spacemen 3 som til MC5.

Musikken til dette amerikanske bandet kan bli hakket for dronende for en del av lytterne der ute, men når de først slippes frem med sine rullende riff og trommedrønn er de likevel vanskelig å si nei til. For bak all denne lyden finnes variasjonene som trekker detaljene frem. Som orgelropene på Inside Outside bryter opp av overflaten er det fristende å dukke gjennom denne fuzzflaten som bandet har som sitt grunnlag. Trekke seg gjennom de vrengte gitarene på Cosmic Letdown og fare ut på de skrå bredder; ut på kjøret.

Noe musikk blir nesten som lydspor til hverdagen. Der Ulf Lundell passer fint inn i åpne landskap på vei til sørlandets sommerlige gleder, er The Warlocks et mørkt selskap til de våte asfaltnettene i byen; kaldt neonlys og sirener.