Stray Dogs – Utfordrende oppfølger med substans
Forventningspresset er utvilsomt stort på den unge rogalendingen. Debutplaten har fått en enorm nasjonal oppmerksomhet, mens Thomas Dybdahl i tillegg har supplemert det hele med å overbevise publikum landet rundt med velregisserte og mildt sagt fantastiske konserter. Men fortvil ikke, Thomas; Stray Dogs innfrir så det holder. Og vel så det!
Albumet åpner med førstesingelen, den nedstrippa balladen Rain Down On Me, som nådde topp fem på VG-listen tross et noe uheldig lanseringsstunt fra selskapet CCAP. De særbehandlet som kjent Platekompaniet og lot kjeden alene få selge det begrensede opplaget på tusen eksemplarer. Fadesen ble raskt beklaget, og både label og artist er tilgitt og resten av Norge er med ett klar for mer fra en av landets for tiden aller største popsolister.
Neste spor ut, Cecilia (for øvrig neste radiosingel), er noe rundere i formen og bør utvilsomt kunne bli en enda større døråpner for Dybdahl. Med lapsteel i bunn som en kledelig detalj har denne, som flere bidrag fra albumet, stort potensial på landets mange radiostasjoner.
Måten Thomas Dybdahl bruker stemmen sin på er en annen faktor som spiller en vesentlig rolle i det totale musikalske uttrykket. Denne gang har han blant annet med seg Silje Salomonsen og Bertine Zetlitz (riktignok bare i henholdsvis to og ett spor) på vokal. Men de begge utfyller Thomas’ dype og sjelfulle røst på et særdeles kledelig vis. Spesielt godt kommer dette til uttrykk i låten Pale Green Eyes, hvor Bertine briljerer selvsikkert bak den andre mikrofonen. Lekkert!
Albumet styrkes ytterligere grunnet sine gjennomførte flotte, dog enkle, arrangementer. Lydbildet bærer jevnt over en fyldig og flott karakter, noe som underbygger Dybdahls låter både med substans og dybde. Hør eksempelvis på The Willow, platas mest karakteristiske innslag med superb stemmeforvrenging infiltrert i refrenget. Dette bidraget står samtidig i sterk kontrast til neste spor, Stay Home, som er ubeskrivelig vakker og sår, men også spesiell og sær etter alle kunstens regler. Nydelig er dette i alle fall.
Stray Dogs scorer også høyt rent form- og innholdsmessig. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene mens det helhetlige er ivaretatt på utsøkt vis. Først og fremst av Thomas selv, som i tillegg til å skrive låtene både synger og spiller de fleste instrumentene selv. Men også bandet hans, The Great October Sound, gjør sitt til at det endelige resultatet jevnt over holder et klassisk høyt nivå.
Konkludert er dette en plate som faktisk byr på mer enn hva man hadde håpet å kunne forvente av den talentfulle sandnesgutten. Thomas Dybdahl har gjennom Stray Dogs bevist at han er mer enn et blaff, og helt klart også en artist vi bør regne med vil befinne seg i øverste sjikt innenfor norsk popmusikk i lang tid fremover.
