Ujevn svensk punk
(Hulen, Bergen – fredag 26. september 2003)
Foto: Frøy Kristin Johnsen
Med flere helstøpte album på samvittigheten, kom altså Randy omsider til Bergen for første gang. I utgangspunktet burde garasjepunken deres virkelig ha potensiale til å kunne gjøre kvelden til en festaften av de sjeldne. Men med en slik forventning er selvfølgelig også fallhøyden stor.
Men bandets møte med Bergen ga ikke utelling, og Hulen var et heller glissent sted denne kvelden. Forferdelig lite folk hadde møtt opp for å oppleve de svenske punkerne. Grunnen til dette skal ikke spekuleres i, men synd var det. Virkelig synd.
Statisk
Etter en lang ventetid kom omsider Randy på scenen nærmere midnatt. Bandet dro i gang med diverse låter fra de siste to skivene The Human Atombombs og Welfare Problems. Musikken var bra men bandet virket statisk, lite engasjert til punkband å være. Og det eneste som virkelig beveget på seg var håret til vokalist Stefan Granberg, som uanstendig langt blåste i en fabrikkert vind. Alt annet enn kult.
Berg- og dalbane
Etter en god periode ble det litt kjedelig igjen. Bandet maktet ikke å fenge hele konserten gjennom. En berg- og dalbane med andre ord. Men høydepunktene er fantastiske og lokker frem både smil og dansefot. Her og der fremstår imidlertid svenskene som uengasjerende, og alt stopper litt opp.
Ekstranumrene, om de kan kalles det ettersom bandet aldri forlot scenen, var derimot perfekte i all sin utfoldelse. Karl Marx & History og Summer Of Bros er to suverene låter som fjerner all surmuling øyeblikkelig. Etterpå smilte denne anmelder passe fornøyd, for dette var ikke så aller verst. Men akk så mye bedre det trotalt sett kunne ha vært.