Melodiøs sinnsstemning

(Alle foto: Anthony Hopkins)

Vi treffer henne noen få dager etter at platen er ferdig mastret og hun nøler ikke med å konstatere at hun er fornøyd.

– Jeg ble utrolig glad da jeg fikk høre det endelige resultatet. Takket være de jeg spiller med og produsenten min er jeg hundre prosent fornøyd, smiler Karin.

Klokka er ikke mer enn ti på formiddagen da vi møter henne. I en liten leilighet i et trangt smau i Bergen, hvor hun nettopp har flyttet inn. Men vi er ikke der for å gjøre et ”hjemme hos”-intervju. Vi ville snakke om plata hennes, noe vi tydeligvis ikke var alene om. Dagene til Karin er temmelig fullbooket for tiden.

– Det skjer så mye akkurat nå. Først måtte vi gjøre siste finish på platen og i det siste har det vært mye reising og intervjuer i forbindelse med at plata snart skal slippes. Dette er dagen der alle praktiske ting må ordnes, så det var fint at dere kunne komme så tidlig, unnskylder hun.

Hun er knapt ferdig med frokosten og litt trøtt. Men praten går glatt når hun får snakke om musikken sin.

Takker bandet
– Vi har brukt ett og et halvt år i studio, så det er litt rart å være ferdig. Riktig nok har vi tatt oss fri i perioder, men vi har arbeidet med platen stort sett hele tiden. Det har vært mange diskusjoner. De jeg spiller med er erfarne musikere med sterke meninger som alle har satt sitt preg. Noen ganger har vi vært uenige, men vi kommer alltid frem til noe alle er fornøyde med. Jeg har mye å takke bandet mitt for. De har en egen evne til å få frem det beste i meg, mener Karin.

De hun snakker om er Øystein Bergsvik, Andreas Bitustøyl og Taral Jensen, samt Geir Luedy, som også er produsent.

– Det er noen år siden jeg traff Geir nå. Jeg møtte han på kafe og det var full klaff med det samme. Vi hadde en del felles musikkpreferanser og han forsto hva jeg ønsket å gjøre med musikken min. Dermed ble det fort klart at det var i studioet hans (Lydriket, red.anm.) jeg ville spille inn. Allerede samme dag som vi møttes spilte vi inn sju sanger på kassegitar og siden har samarbeidet fortsatt. Det var han som anbefalte de andre i bandet, noe som har ført til et meget vellykket samarbeid.

Demo i lomma
Da Karin Park kom til Bergen for fem år siden var hun helt klar for å satse seriøst på musikk. Hun hadde med seg en demo spilt inn i hjemlandet Sverige, og allerede de første ukene prøvde hun å skaffe seg band og spillejobber.

– Jeg vandret rundt med demoen min i lomma og håpet noen ville gi meg en sjanse. Det var vellykket. Kvarteret sa jeg kunne få spille der om tre måneder. Jeg ble glad, men også litt nervøs. For jeg hadde ennå ikke funnet noen å spille sammen med. Heldigvis gikk det greit å samle sammen en gjeng. Men det var først etter at jeg møtte de jeg spiller sammen med nå at jeg fikk selvtillit som låtskriver og følte meg klar til å spille inn plate.

For selv om Karin har hatt planer om å drive med musikk siden hun var fem år gammel, har det tatt tid å finne frem til en musikkstil hun føler seg helt hjemme i.

– Da jeg begynte å skrive sanger spilte jeg i punkband og var veldig interessert i den type musikk. Senere ble jeg skikkelig metaldame og var veldig inni hardere musikk, som heavy- og death metal. Det har nok vært er fordel at jeg har hørt på forskjellige typer musikk, men det er nesten skuffende hvor lite innflytelse for eksempel heavy metal har på musikken min i dag, flirer hun.

Personlig stil
Men ved å ta tiden til hjelp har Karin Park utviklet seg som låtskriver. Nå føler hun seg på riktig sted og har funnet sin personlige stil. Et av de bandene hun trekker frem som mest innflytelsesrik for platen er The Flaming Lips. Et band som muligens kan være vanskelig å trekke umiddelbare paralleller til.

– Flere ganger har jeg fått høre at musikken min er en blanding av The Cardigans og Björk. Dette er veldig smigrende, men jeg er ikke enig. Björk holder til i en helt annen gate enn meg og Cardigans har jeg ikke noe stort forhold til. The Flaming Lips har derimot inspirert meg og bandet mitt i stor grad. Kanskje ikke så lett å høre, men hvis man lytter etter detaljer vil man nok merke det, mener Karin, som i likhet med de fleste andre artister ikke er så opptatt av å beskrive musikken sin.

– Jeg liker å si at jeg spiller melodiøs orkestrert popmusikk, men er ikke sikker på om det er en god beskrivelse. Egentlig er ikke det så farlig. Det viktigste med musikk er at den berører. At den fremkaller en sinnsstemning når man hører den. For å lykkes her tror jeg man må være personlig og ærlig, dessuten skrive om nære ting man er opptatt av.

Så ringer mobilen til Karin. Hun ser på klokka, tar den og avtaler et møte om en time.

– Sorry. Det er litt hektisk akkurat nå, men det er verdt det. Tror jeg kan like å være popstjerne. Og vet du hva som gjør meg mest glad? Når folk kommer bort og sier at jeg lager fengende låter som er interessante å høre på. Låtene mine er ikke perfekte ennå, men enn dag vil jeg lage en skikkelig god låt. En slik som man bare må høre igjen og igjen og igjen. Man må jo ha litt ambisjoner, ikke sant?

Superworldunknown er i salg fra mandag 13. oktober