Seven’s Travels – En liten nedtur
Ved første øyekast tror man at man sitter med et eksemplar av The White Album av The Beatles. Selv om coverdesignet er i alle fall er likt, må det sies at ut fra kvaliteten på innholdet er dessverre ikke dette et hip hop-ens White Album.
Men ikke for det at Seven’s Travels på noen som helst måte er et dårlig album. Det er det nemlig ikke. Men at det er en liten nedtur fra sist er ikke til å komme forbi. Duoen har kanskje blitt flinkere rent teknisk, faktisk også hakket mer lyttervennlige, men det er nettopp her Atmosphere også taper seg. I hvert fall i denne anmelderens ører.
Der hvor Atmosphere tidligere fremsto som annerledes, rått og upolert, har de i form av Seven’s Travels levert en heller trygg plate. Det vi si en skive som låter betraktelig mer streit, og som er helt uten overraskende momenter. I alle fall sett i forhold til det vi har fått servert på tidligere EP-er og på God Loves Ugly. Det kan med andre ord diskuteres hvorvidt det er en riktig retning å gå for denne ellers så eminente duoen.
Hip hop-scenen er full av figurer som leverer bra, men ikke viktige album. Og slik som det ser ut nå er dessverre Atmosphere på vei dit hen også de. Musikken er kanskje kult nok, men den overbeviser dessverre likevel aldri helt.
Det er som man sitter å venter på at her skal ting snus på hodet; at bandet gjør som de har gjort før. Men måten Seven’s Travels er bygget opp på, låter i stedet litt kjedelig. Faktisk synes ikke undertegnede at dette blir ordentlig bra før i bidraget Shoes, som først kommer et godt stykke ut i platen.
Her finner Ants frem en enkel trommebeat, som gjør seg godt i spann med Slugs’ flyt bak mikken. Soundet er i større grad annerledes, og platen kommer her inn på det sporet den burde ha vært på hele tiden. Lyden lives mer opp, og den gode fortellerfølelsen kommer frem igjen. Det er bare så synd at det tar så fryktelig lang tid før dette skjer.
Men når albumet har spilt seg ferdig, sitter man tross alt igjen med en bra følelse. Samtidig føler man seg litt snytt. Denne platen både kunne, og burde, vært bedre enn hva den er blitt.
Selv om denne anmelder jager kriteriet om kreativitet i hip hop-en, må man av og til krype til korset og si at det gamle var bedre. I alle fall er det tilfellet med Atmosphere anno 2003.
