Verve Remixed Volume 2 – Gamle helter i nye drakter
En lineup som inkluderte blant annet Masters At Work, Tricky, Rae & Christian og dZihan & Kamien. I disse dager er Verve Remixed Volume 2 å finne i butikken, og det er blitt en meget hørbar plate der gamle helter høres bedre ut enn på lenge.
Denne gangen er funnet plass til knåtteskruere som blant annet Dan The Automator, Gotan Project, DJ Spinna og Felix Da Housecat for å pynte litt på sine favoritter av jazzlåter. Og når så utøvere av så forskjellige utrykksformer skal gjøre sin greie på gamle låter, er det ikke fritt for at det blir morsomme toner ut av det.
Når gamle helter skal bli påført ny, smekker lyddrakt er (selvfølgelig) jazzdronningene Nina Simone og Ella Fitzgerald ikke til å komme unna. Førstnevnte blir hedret gjennom to nytolkninger; det ene Sinnerman av houseprodusenten Felix Da Housecat, og Black Is The Color Of My True Loves Hair, mikset av Jaffa.
Man kan på en måte ikke få sagt det nok ganger. Fru Simone sin vokal er det svært få som kan tukte, og den blir bare tøffere når en blir pakket inn i tidsriktige beats. Hvem er det som, med hånden på hjertet, kan si at Sinnerman ikke er en houselåt slik vi vil høre det? Det må være så greit å legge beats til slike vokaler, når den fra før av er som skapt for å brukes til formål som dette.
Spørsmålet er hva slags skive dette er? Det er ikke en plate man umiddelbart slipper løs på dansegulvet. Til det er den strengt tatt for rolig. Men heller ikke en av de man fyrer opp når man skal krølle seg sammen i godstolen. Dette siden den holdet et vesentlig høyere tempo enn hvilepuls.
Undertegnede kan vise til gode erfaringer med dette samlealbumet som en rivende bra traskeplate. Dette betyr at den egner seg usedvanlig godt til å luske rundt omkring på vei fra et sted til et annet. Det gir gode vibber å labbe nedover hippe Grünerløkka i Oslo med dette på øret en kald morgen i oktober.
Spesielt når det multimusikalske geniet Dan The Automator (Handsome Boy Modelig School, Deltron 3030, Blue Man Group, Depeche Mode) tar ansvaret for spakene i versjonen av Willie Bobos’ Fried Neckbones And Some Home Fries. Her er det alt som det skal være: En jevn bass, riktig vokal, og et snikende lag med såre trompeter som tar potensialet i låta helt ut.
Det gir rett og slett en god følelse å ha dette på øret. Man trenger heller ikke å være stor fan av jazz for å skjønne at dette er supre saker. Men er man ikke en jazzperson i utgangspunktet, så bli ikke overrasket om du blir det etter dette.
For undertegnede føltes det i alle fall helt riktig å pirke litt borti onkels jazzsamling på vinyl etter møte ned Verve Remixed. Utgivelser som dette gjør det enklere å komme i kontakt med gamle jazzstorheter på en hipp måte, og får derfor mine varmeste anbefalninger.
