Greetings From Hell (The Tom Waits Songbook) – Stemmerike tolkninger av mannen fra rennesteinen
Tom Waits er en av de mest respekterte låtskriverne i rocken, og her hjemme har man alltid sett opp til denne amerikaneren. Vi har sett tolkninger av mannen både på plate og scene, og Hell Blues Choir finner frem til enda et relativt nytt uttrykk for å finne frem til essensen av rennesteinsbaronen. Koret har valgt seg et knippe låter spredt fra hele hans karriere hvor både hans tidlige croonerstemme i Martha og rennesteinshistoriene i Swordfishtrombones er til stede.
Det låter fint av dette albumet. Bandet spiller bra mens koret faller fint inn i stemmevalget. Men det er også nettopp dét som er platas problem. Resultatet blir er for fint. Der Tom Waits skrangler og murrer, velger Hell Blues Choir å gli og nynne. Dermed synes denne anmelderen at de mister en viktig bestanddel i Waits’ musikk. Man skal riktignok sjelden legge seg for nære opp til originalen når man gjør materiale skrevet for andre band og stemmer, og Hell Blues Choir står heller ikke i fare for å kopiere men velger seg i stedet et uttrykk som er originalt og variert. Et godt stemt kor bakkes opp av et band som nok kjenner til de fleste kriker og kroker i musikken de har valgt seg som kilde.
Men med musikken til Waits er det sjelden hva man spiller som er problemet, men snarere hvordan man spiller den. Den intensitet og glød, som natteravnen Waits tross alt er kjennetegnet på, dukker sjelden opp på Greetings From Hell. Det svekker derimot helhetsinntrykket av dette albumet. Hvis visjonen ikke er å fange de historiene og skjebnene Waits forteller om, men i stedet vil spille fine sanger med gode tekster, er det kanskje likevel greit.
Men med den innstillingen mister Hell Blues Choir også en lytter. Denne anmelder mener at koret fra Helvete til en viss grad går glipp av den nerven som hovedpersonen bak låtene alltid har hatt i sin hule hånd.
