Sanger fra det mørke vesten

(Rockefeller, Oslo – tirsdag 4. november 2003)
Foto: Dan Jupskås

Med David Eugene Edwards i spissen er Sixteen Horsepower blitt en av de klart beste alt.countryorkestrene i verden. Der flere av den andre bandene i denne elitedivisjonen helst kun spiller på outlaw country i slekt med The Flying Burrito Brothers>/b> og The Byrds finner Edwards frem til glemte perler fra fjellene.

Denne friske kilden – sannsynligvis ikke helt ulik den musikken Harry Smith samlet sammen på femtitalet – kobler bandet med et svartmalt neonmørke fra storbyen. Her spilles det på skakke strenger og intensitet i det bandet kjører i gang kveldens sett.

Vidt spekter av uttrykk
De begynner stille i mørket; fra scenekanten uler et orgel ensomt og langmælt. Et godt befolket Rockefeller stilner i praten og vender blikket mot scenen. Smil og applaus i det bandet tusler inn i det blå mørket. Et vink fra Edwards er det eneste av respons fra denne eklektikeren før de knitrer i gang med en sliten slidegitar og døsig driv.

Men, stillheten varer ikke lenge for kort tid senere smeller de i gang med drønn, bassbulder og gitarvreng. Bak bandet slår lyset opp fra scenen og kaster de tre inn i en helvetesild mens Edwards maner, preker og hyler mot oss – glassklart og vrengfullt på en og samme tid.

Det kan være vanskelig å gradere en opplevelse med dette bandet da de er pinlig jevne i sin fremføring. Det skorter sjelden på smil når de trøkker frem sin nær maniske countryrock.

Uavhengig av musikalske grenser
Med et lydbilde midt mellom Joy Division og fjellcountry fra fjellene er det et tidvis magisk preg over det hele; dette blir særlig klart ved de anledningene Edwards drar frem trekkspillet og holder salen i ånde. Da står han frem som en klartenkt visjonær med få likestilte. Det er nemlig ikke mange som klarer å følge sin ledestjerne på samme måte som Sixteen Horsepower; de fleste faller distrahert ut av kurs etter en stund.

Sixteen Horsepower begynte med sin obskure americana for snart et tiår siden. Da var de et fenomen innen sjangeren, men likevel grenset inn av countrymusikken. Denne kvelden fyller de en av storstuene i Oslo med et sett uavhengig av musikalske grenser. I stedet seiler de inn med sitt eget uttrykk og gjør befriende nok stadig større innhogg i folks bevissthet. Etter flere års turnering på mindre klubber, og stadig mer begeistret jungeltelegrafi fra bandets tilhengere, er de nå på et punkt hvor de nærmest er blitt ’grand old men’ i den moderne rocken.

Ordknapp gjeng
Men, hva er det med dette bandet som gjør at de fyller stadig større saler og fremdeles skaper uhemmet begeistring der de spiller seg frem fra scenekanten? I løpet av kveldens konsert sa de knapt et ord, et ”thank you for clapping” er den eneste setningen fra Edwards. I stedet lever de seg fullstendig inn i musikken og nesten teatralsk slingrer ut sitt budskap. Publikum jubler og hopper, hyler og roper på bandet i den korte timen settet varer. Var det slik det føltes for den fortapte sønn?

De går av scenen rett før elleve, men kommer tilbake med en halvtimes innlevelse. Fra nedspent og lavmælt kassestrenger fra Edwards til et monumentalt angrep av feedback og trommer fra bandet ender det med store smil og glede. Da er veien hjem kort; selv gjennom kalde Oslogater.