Redemptive Strikes – Verandarock
Det hele åpner med enkel kassegitar og fuglesang, før neste spor trekker frem karnevalhjulene og sigøynertrommer. Dette dreier seg i hovedsak om ganske så filmatisk musikk, og selv om sporene holder seg rundt det magiske singelmerket, er det ikke mye som lukter hitsingler på dette albumet.
Dette er ikke fordi Redemptive Strikes er et dårlig album, men snarere at det ligger litt ute i periferien og bare er til stede for lytteren som streifer forbi. Et spor som The Decline Of The Ventriloquist’s er et stykke som får denne anmelderen til å tenke på gamle grekere og late dager i pittoreske malerlandsbyer. Som disse byene og deres stille gater, er musikken på dette albumet kun stille mens de ser dagene trille forbi. Nick Palmer har laget små fortellinger man like gjerne ser for seg ens besteforeldre forteller.
Innimellom tar de turen ut til den lille stamkroa på kaia; The Beckoning Of Jabal er hakket mørkere og trekker veksler opp mot tango som fremmes ytterligere på Puss In Boots. Trekkspillet våger seg ut på gulvet og man merker ørene vendes mer mot høyttalerne. Er noe i ferd med å endre seg der inne i rillelandet? Nei, det øker aldri i intensitet. Bandet er fornøyde med å behage lytteren sin i bakgangene av ørene. For bare sjelden griper musikken og trekker lytteren inn til seg og sitt rike.
Det kan være deilig med slike uanstrengte møter. Plater som kun vil behage lytteren. Og i den sammenheng gjør Directorsound det bra – plata irriterer sjelden og fungerer fint som dempet fyll hvis man er lei suset av stillhet og tomrom. Ulempen er at man ikke får følelsen av noe form for helhet eller progresjon. Hvilket gjør sitt til at bandet ikke når helt opp i dette forsøket.
Directorsound er likevel et interessant band som tør ta veien dit få andre legger ferien sin. De har laget et album som i seg selv er dempet glede, men som dessverre mangler den gløden mange lyttere lengter etter i det som kan karakteriseres i god musikk. Man får derimot følelsen av at bandet er fornøyde med å sitte på verandaen og se livet rusle forbi på gaten utenfor.
