Deilig, rått og brutalt

Black Rebel Motorcycle Club er noe av det bedre denne anmelderen har sett live. Sammen smeltet Robert Turner (bass, vokal), Peter Hayes (gitar, vokal) og Nick Jago (trommer) sammen til en stor, tung ball som til tider spratt litt rundt, før den landet med et brak og rullet enda tyngre videre.

Tilskuerne til dette intermessoet var alt fra søte vestkantjenter til førtiåringer som drakk som om hver øl var den siste. I løpet av bandets mørke ferd over repertoaret kom det ut kraftige, til tider psykedeliske sanger med masse gruff! Med to album, B.R.M.C og Take Them On, On Your Own, fullspekkede av gode låter bak seg, hadde de nok drivstoff til å holde på lenge.

Six Barrel Shotgun og Stop, sammen med US Government fikk opp temperaturen i rockmotorene. Publikum ga anerkjennende nikk og prøvde å henge på, men det var noe som manglet. Det virket som bandet fra San Francisco hadde litt oppstartsproblemer. Aggressiviteten og stå-på-rock’n’roll-følelsen manglet. Hayes så utrolig slapp ut, og Turner så ut som han holdt på å sovne.

Rundt en halv time ut i konserten ville Turner ha publikum forbi sikkerhetsgjerde foran scenen. ”I want to feel you guys”, krevde han, mens Securitas-vaktene svettet og dyttet folk tilbake. Etter å ha truet vaktene med å forlate scenen hvis ikke gjerdet ble fjernet, fortsatte B.R.M.C endelig.

Vekket til live
Men nå hadde noe skjedd. Musikken ble mer aggressiv og fikk inn det lille som manglet. Turner spilte heftigere, Hayes vrengte gitaren mer og Jago slo så hardt at gulvet ristet. Høydepunkter som Whatever Happened To My Rock’n’Roll (Punk Song)? ,In Like The Rose og Ha Ha High Baby satt perfekt, og var med på å få opp temperaturen i klubblokalet. B.R.M.C fyrte opp alt de hadde av pulver og spydde det ut over publikum med enorm styrke.

Avslutningen var voldsom og intens, og etter halvannen time forlot de scenen. Igjen sto et publikum og måpte, mens rockeklubben fyrte opp syklene og freste inn i natten.