Pleasure & Pain – Uferdig goth

Det er kanskje feil å snakke om lys innenfor denne delen av musikken. Goth er ikke akkurat kjent for det. Kanskje er det derfor coveret til plata er så overraskende lys i fargene, sett i forhold til musikken som spilles. Ikke at det betyr så mye. Gjengen har i hvert fall hørt nok Paradise Lost til at det nesten blir litt påfallende av og til. Og da snakker vi fra One Second og fremover. Det er ikke mye gitarer å spore, og det lille som er av de, flyter i bakgrunnen slik som Gregor Mackintosh gjør så bra. Det finnes verre forbilder å ha, i hvert fall i undertegnedes ører.

Utover mange fine gitarlinjer og gode tendenser, låter de fleste av de sju låtene forholdsvis uferdige og har lite særpreg. Det blir som å høre den samme låta om igjen og om igjen, og uten at noe egentlig fester seg spesielt i hodet. Når vokalen er mikset såpass langt framme i lydbildet er man avhengig av at den er veldig god og kan bære låtene på en troverdig måte.

Men i New Breeds tilfelle er det mye å gå på i forhold til forbedring av den biten. Det funker bedre når vokalist Hovtun drar på litt og får brukt stemmen skikkelig på en låt som Shadows, enn når han bruker resten av låtene på å synge dypest mulig og uten å anvende lungene skikkelig.

Alt i alt er ikke Pleasure & Pain en dårlig utgivelse, men bandet trenger å stramme opp materialet og komme opp med låter som fremtvinger mer dynamikk. Jeg ønsker lykke til.