Transatlanticism – En kommende popklassiker
Fra den samme staten som ga oss grungen, har Death Cab For Cutie vokst seg til å bli et formidabelt indieband gjennom tre album og to EP-er på bare fire år. Med sin fjerde fullengder Transatlanticism, har amerikanerne laget en av 2003s aller beste utgivelser på platefronten. La det ikke være tvil i verden om det.
Artister som …And You Will Know Us By The Trail Of Dead, Elliott Smith, Weezer, Built To Spill, Juno, Sunny Day Real Estate eller for den saks skyld, Matthew Sweet er bare noen av dem som kan ha inspirert Death Cab For Cutie på veien. En vei som sannsynligvis fører til at bandet fra Bellingham, Washington, vil stå fram som et av de sterkeste lysene på indierock-stjernehimmelen i dette tiåret. En sterk påstand, men tro ikke for et sekund at det bare er tomme ord eller spill for galleriet. For Transatlanticism er ei enorm plate!
Det går ikke mer enn et minutt ut i åpningssporet The New Year før det står klart at dette er eksepsjonelle saker. Med noen plater bare vet man slikt. Ofte må man tvinge seg selv til å høre et album mange ganger før storheten siger innover en. Andre liker man raskt og glemmer fort. Transatlanticism, derimot, fester seg umiddelbart i øregangene og vokser seg deretter større og større. Helt til den okkuperer hjernen på permanent basis og blir en vesentlig del av livet over en lengre periode.
Dette er et album som syder over av kreative ideer, og ikke minst storslått vakker musikk. Det ene sporet vakrere enn det andre veksler på å slåss om spilletid i hjernen. Undertegnede kunne ha skrevet side opp og side ned om hvor fine disse låtene er, men det som virkelig underbygger soliditeten til albumet, er den finstemmede variasjonen mellom hver enkelt låt og hvor godt de passer sammen. Transatlanticism er først og fremst et meget bra album, og ikke bare en samling gode enkeltlåter.
Stemningene disse elleve deilighetene setter lytteren inn i, glir over i hverandre som skyer som smelter sammen på himmelen mens man ser på, uten at du helt merker at de gjør det. Det er en kunstnerisk prestasjon som selv de største heltene i musikkhistorien har hatt problemer med å få til.
Men samtidig som låtene glir så godt over i hverandre, blir de aldri like og bandet gjentar ikke seg selv på noen som helst måte. Her er alt fra nedstemte melankolikere til mer oppløftende og støybefengte poplåter. Christopher Wallas produksjon er så godt som plettfri; full av rom, dybde og forståelse for hvilke instrument som til enhver tid skal få mest plass. Benjamin Gebbards poetiske tekster er videre av det ettertenksomme og introspektive slaget, uten at det utleveres for mye eller at det glir over i pompøsitet. I tillegg kommer plata med et vakkert utformet cover som er med på å underbygge det poetiske.
Benjamin Gibbard, Christopher Walla, Nicholas Harmer og Jason McGerr har laget et album som sannsynligvis vil stå fram som en klassiker om bare få år. Og samtidig føles det som om amerikanerne bare såvidt har kommet i gang med sin musikalske visjon. Bare tanken på dette kan få det til å krible litt ekstra hos de mange som allerede har trykket bandet til sine bryst. Her har vi verdens beste bevis på at popmusikk kan lages med sjel, friskhet, originalitet og samtidig beholde en uforfalsket umiddelbarhet.
Nå kan man selvsagt velge å se bort fra denne anmeldelsen og anbefalingen. Men vit at den som velger å gjøre det går glipp av en musikalsk reise som gir enhver lyst til gjentagelser – om og om igjen.
Dette er faktisk så bra at oppgaven med å fjerne albumet fra CD-spilleren kan bli en stor utfordring. Perfekt lengde har platen også, med sine drøye tre kvarters spilletid.
Så kjøp like gjerne Transatlanticism nå, for du vil gjøre det før eller siden uansett. En hybrid-CD/SACD-versjon av albumet er for øvrig også tilgjengelig, og den utgaven anbefales til alle som virkelig vil nyte denne herligheten.
