Bergman Rock – Stødig sideprosjekt

Lenge har vi hørt om Bergman Rock, men aldri har vi fått noe håndfast fra den kanten. Det har på en måte vært en kuriositet man har diskutert av og til, type ”Tenk deg bob hund på engelsk a!? Det ville ikke vært det samme, gitt”. Men det må bare slås fast; bob hund synger på skånsk, Bergman Rock på engelsk. Det vil derfor ikke være riktig å kategorisk sammenligne dem som band.

Selvfølgelig er det mange likheter mellom de to prosjektene. Men like fullt bør vi se på dem som et av mange rockband, og ikke lenger bare som det uransaklige bob hund vi uansett liker. Dette fordi de tar steget opp fra den snevre uttrykksformen skånsksirkuspoprock, og prøver seg som et hvilket som helt annet engelskspråklig band fra söta brors svette kjellerlokaler.

Det fungerer over all forventning dette her. Der hvor bob hund på sin siste fullspiller Stenåldern Kan Börja drar bob hund hypen for langt, møter vi her en samling trubadurer som igjen liker å leke seg. Det vil si at de i større grad enn på lenge tar de seg tid til å fikle med arrangementene, og ikke bare lene seg på de gamle bedriftene i platespillerne våre.

Denne førstereisplaten, for et av Skandinavias mest omtalte sideprosjekter, er kort og godt spekket med smule låter. I`m A Crab og Wake Up Call med sin fikse voicebox-intro er å regne for knalle låter. Det samme kan sies om og den underfundige No Position og killeren Home Is Where The Herd Is, som begge er kutt som viser variasjonen på denne fullspilleren.

Bergman Rock sin debut er en plate for alle som liker målrettet rock, med spilleglede og sjel som viktige ingredienser. Det er rett og slett bare taktfast musikk som står i sentrum, og det er lett å la seg rive med. Uavhengig om du er en dedikert bob hund-fan eller ikke.