The Glad Fact – For den stabilt ustabile
For den som liker strømlinjeformet musikk, uten løse tråder og utfordringer, er det lite poeng å lese videre. Men for de som er åpne for å gi seg i kast med utradisjonelle lydlandskap, og skjønner moroa i det absurde, kan derimot trygt fortsette.
Det The Dirty Projectors byr på gjennom The Glad Fact er merkesnodige toner. I det ene øyeblikket rulles de flotteste hooks opp i en grad som med største enkelhet kunne båret albumet oppover hitlistene. Men dette er før bandet blir offer for en grell forvridning, og ender som hybrider av Captian Beefheart og Pavement på sitt mest skranglete.
Elegante melodipartier ligger altså i bunn gjennom hele platen. Men det hele blir oppsiktsvekkende slepphendt foredlet. På snedig vis sables låtene ned til underliggende bidrag i en sinnestemning. Noe som hele veien fremstår som mørkt og ustabilt. Kort sagt er dette musikk for den som kan innrømme for seg selv at han eller hun er stabilt ustabil.
Det er nok en overdrivelse å hevde at man blir mer rett i toppen etter førti minutter i selskap med dette materialet. Tekstene går fra det lett tydelige og tilgjengelige til usammenhengende grynt om alt og ingenting. Prosjektet er med andre ord ikke altfor tilgjengelig for menigmann. Men det er paradoksalt nok akkurat der moroa ligger. Man vet aldri hva som lurer bak neste hjørne, men blir gang på gang positivt overrasket over det man finner.
Konklusjonen må da bli at The Glad Fact er verdt en investering. Og vel så det i grunn. Egentlig et det bare å åpne armkroken og gi albumet en bjørneklem på vei frem til platespilleren. For dette klemmer tilbake – på sin egen skrudde måte.
