Here Goes! – Energiske og spenstige debutanter
Er det noe mange musikkjournalister er redd, så er det å miste såkalt kred ved å enten ikke henge seg på en hype eller ved å hylle artister som ingen andre liker. Spesielt er det skummelt å være for positiv til norsk musikk nå for tiden, for det virker som det ikke kommer annet enn gode plater til enhver tid. Men hva om det faktisk stemmer? At mengden av utgivelser faktisk er så stor at det er nødt til å komme mange gode også? Turdus Musicus tilhører uansett den gruppen av artister som har prestert å gi ut ei virkelig god plate. Mest oppsiktsvekkende er det at de til tross for sin unge alder, lyder fordømt modne og velutviklede. Vi snakker stortalenter.
For fire år siden skrev undertegnede dette om bandet om deres bidrag på Yellow Snow Compilation Vol. 2: «Hvor i heiteste julegran har disse ungguttene lært å spille så forbaska bra? Dette kunne lett blitt reinhakka rot, men opp i alle innfallene finnes det en streng disiplin som holder det hele på plass….Den dagen disse gutta også klarer å fange temaet i sangene enda bedre, så har de gjort det.» Vel, de har gjort det. Og de har utviklet seg stort. Der de i 2000 hørtes ut som den streitere lillebroren til Mr. Bungle, lyder de nå mer som den mer modne og oppfinnsomme fetteren til JR Ewing. En nordnorsk utgave av System Of A Down kanskje?
Det er nemlig ikke til å komme bort fra at Turdusgutta har forfinet og fokusert metallyden sin betraktelig og har nærmet seg hardcoren med lange skritt. Lydbildet har på den måten fått en mer spissformulert hardhet som kler bandet utmerket. Men ikke minst er det en flørting med en melodiøsitet og en «streithet» som gjør musikken langt mer interessant i form av at den favner videre. Det er enkel matematikk: Den forholdsvis smale sjangeren metal + den minst like smale sjangeren hardcore + bittelitt streitere rock = en litt bredere sjanger.
Faktisk er Turdus Musicus på sitt mest interessante på en låt som åpningssporet Anymore, der vokalist Carl Christian Lein Størmer får kombinert en melodisk vokal med et gitarhook som gir den et voldsomt driv og tilgjengelig overflate. En av de aller beste rockelåtene som vil komme ut i år, det er helt sikkert. Etter denne litt forledende åpningen, glir det musikalske uttrykket umiddelbart over i hardcoreland med Masquerade og tittelkuttet. Videre følger den aldeles glimrende låta The Cinderella Song (med håndklapp!).
Første halvdel av Here Goes! er helt klart den sterkeste. For selv om aggresjonen fortsetter i de neste par låtene, blir de noe uklare og diffuse. Det tar seg derimot opp igjen med godlåta Hey Pandora! som for første gang på albumet inkorporerer tverrfløyta som for fire år siden gjorde lydbildet deres såpass spesielt. Riffing på tverrfløyte fungerer faktisk overraskende bra på en metallåt! Gjenværende låter holder et jevnt godt nivå, uten at de på noe som helst vis topper de foregående.
Here Goes! har blitt et debutalbum som band i de mer alternative sjangere skal ha store problemer med å matche i år, det være seg debutanter eller mer etablerte artister. Ser gjerne at Turdus Musicus utforsker mer av de melodiøse tendensene de viser neste gang, men som ikke betyr at de må kutte ned på de hardere kantene. Bare at herr Lein Størmer oftere tør å ta fram den litt mykere delen av stemmen sin. Uansett så forlanger ikke undertegnede så mye mer av ei metal/hardcore plate enn dette, og i hvertfall ikke av ei debutplate. Anbefales!
PS! Here Goes! er i salg over hele landet fra 8. mars.
