I Miss You, I’m Pregnant – Engler fra en elektrisk harmonihimmel
Vi oversvømmes av kjedelig lyd, ustanselig, være seg det er gjennom radio, glatt produserte videoer på fjernsynet eller som muzak i butikkene byen over. Da er det utrolig befriende å kunne støte på band som nekter å fremstå som tanketomme dukker av bransjen, men heller prøver å gjøre sitt. Det er deilig å heie på band som har ting å melde og lekre måter å si sine ord på. Finsksvenske Laakso er et slikt band.
De har blitt regnet som et av de friskeste innslagene på den svenske musikkscenen i løpet av året som har gått. Debuten deres gjør det lett å forstå denne opphausingen i hjemlandet. For I Miss You, I’m Pregnant er et strålende popalbum fylt opp av strålende harmonier, lekre arrangementer og elektrisk glede.
Et spor som Demon er en skjønn fusjon av elektriske gitarvegger, skakke blåsere og en lattermild vokal på toppen av en sommermelodi av de store. Det er umulig å sitte stille under denne feberville utblåsingen fra det nordsvenske bandet.
Dette albumet, med sine fine hyllester til Emmylou Harris og Nick Drake, stråler over av den smittende gleden som gjør den beste popmusikken uimotståelig samtidig som den har nok av fiffige arrangementer og snodige vendinger til å være en interessant plate når den har rullet seg forbi førsteinntrykket.
Laakso glir godt inn i den nordsvenske rockskogen og man kan kanskje trekke tråder til et band som Bear Quartet hvis man vil, men i løpet av de tre kvarterene plata varer, blir det rett og slett utvist for mye talent til at dette er særlig synlig. De har riktig nok blitt produsert av Jari Haapalainen fra Bear Quartet, men i tillegg til deres klassiske tilnærming til popmusikken drar de også detaljer fra andre stilretninger. De finske stemmepartiene til Markus Krunegård vekker til live minner om Sigur Ròs, mens de andre steder kan tenkes å ha hørt på Arab Straps blues fra mørke barer.
Det hele spiller ingen rolle til syvende og sist, dette er et rent gjennom strålende album på samme måte som David & The Citizens og før nevnte Bear Quartet er det. Dette er popmusikk på sine egne premisser – det er en skive du kommer til å høre mye på i år.
