Tour de Force – Sterkstemt kvartett med visjoner
Den norske jazzen er virkelig sterk og har vært det en stund takket være en vidt favnende oppblomstring av unge talenter siden begynnelsen av nittitalet. Dette har resultert i en rekke perler av noen album. Et slikt album er også Tour De Force, som er et resultat av Peter Wettres møte med sin helt Dave Liebmann
Denne trioen har spilt sammen en rekke ganger nå og har blant annet blitt dokumentert på albumet The Mystery Unfolds. Både bassist Håker Flaten og trommetalentet Jarle Vespestad er kjent fra en rekke av de mest betydningsfulle konstellasjonene her til lands og har utviklet en spillestil som lekent dekker opp til saksofonen til Wettre. De tre springer uten problemer rundt hverandre uten å miste tråden. Ved at man øker spenningen med å lempe den tidligere saksofonisten til Dave Liebman inn i denne gruppa resulterer man med å ende opp med jazz av høy internasjonal kvalitet.
Tour De Force er spilt inn på Hamar Jazzklubb september 2000 med unntak av tredjesporet Vonetta som fant veien til tapene noen dager tidligere på Sinus Jazzklubb i Bodø. Scenesettingen ser ut til å passe kvaretten ypperlig og de flerrer gjennom en rekke låter av både Wettre og Liebman i tillegg til å inkludere Wayne Shorters låt Vonetta. Dette er jazz i sin klassiske form; de hopper og spretter innover i jazzhistorien med improvisert lek, klare melodilinjer og et hoppende komp fra trommer og bass.
Bandet finner virkelig frem til en fengende essens på fjerdesporet. Area 51 er et deilig rytmisk spor som finner sitt driv i slagene til Håker Flaten og Vespestad. De to slår seg fremover og lar de to stjernesaksofonistene legge sine blåserlinjer over hele dette landskapet. De fire spruter av rytmer og hyl, rasende fremover med publikum hengende begeistret på slep på en måte som virkelig bekefter at jazz er med enn sær klimpring eller trege standardversjoner. Jazzen kan så visst også være ment for dansegulv og rockeklubber.
Tour De Force er en utgivelse som vil passe de fleste jazzentusiaster på en eller annen måte. I løpet av tiden platen varer er man innom improviserte frilinjer, svett kompdriv og strålende enkeltprestasjoner. Dette er et virkelig godt jazzalbum som overbeviser på nesten alle punkter og burde være med på å befeste Petter Wettre og kompani fast plass i førstelinja til det norske jazzlaget.
