Bowmboï – Malisk skjønnhet
Av og til kan det være lurt å løfte blikket og se seg om etter noe helt nytt. I Rokia Traorés tilfelle trenger vi ikke en gang løfte blikket særlig høyt, for denne Paris-bosatte maliske artisten er allerede godt i gang med en grundig markedsført norgesturne. Turneen kommer i kjølvannet av hennes gryende status som en av verdens store world music-artister og hennes etter hvert legendariske opptreden under Oslo World Music Festival i 2002.
Traorés musikalske univers er solid forankret i afrikansk folkmusikk og er kommet fram i skjæringspunktet mellom hennes afrikanske røtter og hennes franske hjem. Hun kjører en nokså tilbakelent og melankolsk stil på det meste av materialet her, selv om musikken også antar mer energiske former. Verdt å få med seg er også at Rokia Traoré ikke er en folkemusiker i tradisjonell forstand, selv om hun definitivt faller inn under world music-paraplyen. Hun har naturlig nok tatt med seg de fleste impulsene fra sin afrikanske bakgrunn. Men sangene, tekstene og klangformene er hennes egne og soundet er moderne vest-afrikansk.
Traorés tredje utgivelse Bowmboï er diskret og dvelende, til tider direkte meditativ. Men her finnes også bidrag som kan beskrives som oppløftende, lidenskapelige og ildfulle. Instrumenteringen er mye basert på perkusjon, tradisjonelle akustiske instrumenter som bolon, n’goni, balafon samt Traorés eget akustiske gitarspill. Denne sammensetningen utgjør det melodiske fundamentet som Traoré bygger på med sin omfangsrike og uttrykksfulle stemme.
De som forventer seg musikk som er basert på vers og refrenger, vil imidlertid bli skuffet – her må lytteren bare legge seg tilbake og nyte og ta stemningene som ligger i musikken inn over seg. Det er snarere det det her er snakk omm enn i umiddelbart nynnbare melodier.
I kraft av å være bosatt i og virke fra Paris har Traoré også tatt opp i seg elementer fra europeisk musikktradisjon. På Bowmbï utfordrer hun tidvis lytteren med bruk av uventete virkemidler – som når hun lar selveste The Kronos Quartet ligge i bakgrunnen på to av sangene. Blandingen av strykere og afrikansk skjønnsang fungerer faktisk langt bedre enn man skulle tro. På tittelsporet uthever klangene fra strykekvartetten Traorés musikalske rom i form av betoninger og harmonier som tilfører musikken luft og atmosfære. Den musikalske forståelsen mellom disse presumptive musikalske motstykkene fungerer faktisk aldeles fortreffelig og er ytterst smakfullt utført.
Tekstene er verdt et kapittel for seg. De er sirlig oversatt fra hennes morsmål til engelsk og fransk, og gir uttrykk for tilsynelatende beskjedne tanker omkring universelle tema som sorg, glede og kjærlighet. Men går vi dem nærmere etter i sømmene, oppdages et kritisk blikk både på den verden hun lever i – og landet og verdensdelen hun kommer fra. Kélé Mandi er for eksempel utformet som en enkel fortelling om møtet mellom to mennesker, men kan også tolkes som et universelt fredsbudskap. Slikt kan vi ikke få for mye av i en tid der alt for mange har fokus på en uoppnåelig kulturell renhet.
Rokia Traoré er definitivt en ytterst habil og original låtskriver som vet hva hun vil ha fram både i lyrikk, vokal og fra instrumentene. Bowmbï er rett og slett noe av det nydeligste, mest engasjerende og samtidig mest avslappende som kan kjøpes for penger.
