Solid Ground – Tiltalende tross mangler
Danmark var i en del år utelukkende kjent for grusom teknopop, type Aqua og deres like, men de senere år har det tatt seg opp på rockefronten med band som Kashmir, Mew og nå også Yellowish. Felles for dem alle er at de spiller svevende og drømmeaktig rock. Yellowish skiller seg fra de andre med mer fokus på et komplekst lydbilde som i tillegg gir klare assosiasjoner til shogazerne tidlig på nittitallet.
Solid Ground er første album fra et ambisiøst band som kanskje sliter litt med å finne sitt uttrykk. Her er en rekke solide låter i det omtalte drømmelandskapet, en rekke virkemidler taes i bruk for å krydre drømmetilværelsen. Bandets to vokalister, Aage Hedensted og Laura Noszczyk, gjør dessuten en bra jobb og stemmene deres kler hverandre rimelig godt.
Det åpner veldig bra med tittelsporet som er mer støyete enn platens andre låter. Hedensted og Noszczyk synger om hverandre på en uimotståelig nesten flørtende måte. Refrenget er fengende flott, særlig med tangentene i bakgrunnen. Shoegazerpop på sitt beste!
De videre låtene er mye roligere i sitt uttrykk, dog spekket med virkemidler og drømmende stemninger. Fokuset er uten tvil på å skape denne høytsvevende stemningen noe Yellowish til dels lykkes med. Raske og trege låter om hverandre som alle funker rimelig bra hver for seg. Hør bare på Lisa Could Die Foe Elvis og London Breeze.
Problemet er at albumet gir ingen helhetlig følelse, ettersom hver eneste låt minner om noe du har hørt før fra et annet band. Bare at det nå toppet med et større lydbilde. Sleepless er The Smiths i en shoegazerverden, Autopilot er The Cardigans på samme viset. Dette gjentar seg gang på gang og er absolutt frustrerende i lengden. Albumet anbefales således i små doser og ikke alt på en gang.
Helt klart en spennende debut med mange låter som vil appellere til fans av Mew og deres likesinnede. Men til neste gang må Yellowish koke sammen noe som er mer helhetlig, og ikke bare sveve på andres skyer. Tiltalende nok er dette likevel.
