A Grand Don’t Come For Free – Tar brithopen et steg videre

Den unge briten landet med et brak med Original Pirate Material i 2002 som ble møtt med panegyriske anmeldelser fra et mer eller mindre samlet pressekorps. På A Grand Don’t Come For Free serverer The Streets mer av sin spesialkonstruerte form for brithop (eller særbritiske form for hip hop om du vil), og tar uttrykket sitt et steg videre.

Albumet er verken betydelig sterkere eller svakere enn forgjengeren, men understreker definitivt at Mike Skinner har funnet frem til et format som kler ham godt og som samtidig gir ham en original signatur som han mer eller mindre er alene om.

Låtene er pakket inn i en kledelig delikat produksjon, hvor Skinners særegne vittige, men samfunnskritiske rap går igjen som en rød tråd fra begynnelse til slutt. Med seg på laget har han et knippe sangere, korister og gjesterappere som utfyller hovedmannens ellers noe monotone fremtoning. Det å være ung i dagens Storbritannia er nå som sist et gjennomgangstema i tekstene, som ellers er like omfattende og detaljrike som musikken er. Samlet utgjør dette en helhet som er sjelden vare i dagens platehyller.

Det skal heller ikke skyves under stol at The Streets makter å bistå et produkt som ellers på alle tenkelige måter fremstår som særdeles heltøpt og smart utformet. Det hele er i tillegg både variert og funksjonelt på et vis som egentlig er ganske imponerende med tanke på det noe masete utgangspunktet som ligger til grunn for The Streets’ suksessformel. For her balanserer han, som sist, på kanten av knivseggen før det hele gir en ekkel følelse av overflod av britisk samfunnskritikk.

Men Skinner leverer igjen varene og passer seg vel for ikke å trå i klisjefylte feller med dårlig skjult budskap som utgangspunkt. Her bekreftes mannens troverdighet som kyndig samfunnsobservatør, hele tiden presentert med en vittig undertone i bunn. For atter en gang kan vi hylle The Streets som et nyskapende og fokusert navn som har fremtiden for sine føtter. Den britiske fremtiden, vel og merke…