The Pink Mountaintops – Seksuelt frustrert tripp
The Pink Mountaintops er Stephen McBean, ”kjent” fra Black Mountain, sitt eget lille sideprosjekt. På den selvtitulerte debutskiven, som visstnok er skapt i en rus av ymse stimulanser, kombinerer han det klaustrofobiske og nedstrippete for så å slå over i noe som kan minne svært så mye om hva Velvet Underground stod for.
Det åpner veldig dystert med Bad Boogie Balling og Rock’n’Roll Fantasy, begge veldig langt der ute og høres ut som nedturen etter en dårlig tripp. Det går således over i melankolske, nesten postapokalyptiske I (Fuck) Mountains, nedturen er komplett.
Etter de dystre tre åpningslåtene, blir en vitne til en total endring i lydbilde og innstilling. Lenge leve oppturen og sekstitallet. Småskitten rock med en delvis fengende beat i bakgrunnen slår Can You Do That Dance? ut av høytalerne og skaper håp i bakrusen. Det hele låter ikke så veldig ulikt Kings Of Leon.
Resten av albumet følger dette sporet av Lou Reed og hans like, mye mer oppløftende og lett å høre på enn den dystre åpningen. Det hele avsluttes med en syk versjon av Joy Divisions Atmosphere, også den veldig Velvet Underground i sitt uttrykk.
The Pink Mountaintops melodier bærer preg av innspillingstilstanden og tekstene like så. Sexerfaringer beskrives på høyst uordinære måter og verden ser både særdeles lys og forbannet mørk ut. Låtene blir noe ensformige i lengden. Ikke så rart ettersom de samme akkordene blir gjennomgangstema for platen og tekststrofene låser seg på tilsvarende vis.
The Pink Mountaintops står dermed tilbake som et høyst ujevnt album med en del småmorsomheter inn i mellom, ikke dårlig men definitivt ikke noe å klappe i hendene for.
