Hangover Music Vol. VI – Et lunkent Zakk for sist
Når en føler seg litt maroder etter en festivitas, så griper man ikke til hva som helst fra CD-hylla. Musikken skal helst være slik man føler seg; fullstendig utslått og mildt selvmedlidende.
Tidligere Ozzy-gitarist Zakk Wilde og gjengen hans, Black Label Society, har skjønt behovet for rockmusikk som passer til denne traurige tilstanden, og har derfor laget et passende soundtrack til egen og andres mer eller mindre skyldbetyngende fylleangst. Bandet har med andre ord valgt å holde en lavere profil enn det som er vanlig i Black Label Society-sammennheng. Fuzzboksene er for det meste satt i skapet og de akustiske instrumentene er tatt fram.
Stilen på Hangover Music Vol. VI er svært lik en del av det rolige Alice In Chains-materialet, spesielt det som kom ut på EP-ene Jar Of Flies og SAP. Femten låter på til sammen over sytti minutter er mye, og det skal sterke låter og et variert uttrykk til for å holde på lytterens oppmerksomhet så lenge. Men både variasjon og gode låter er vanskelige å finne her.
Det er åpenbart at Wylde har gode følelser både for Alice In Chains og bandets vokalist Layne Staley som døde så uendelig tragisk. Wylde gjør alt han kan for å hylle Staley, og forsøker etter beste evne både å komponere sanger i retning av Alice In Chains og samtidig synge i stil med sitt idol. Resultatet er litt spøkelsesaktig og det hele aldri helt troverdig. For å understreke hyllesten har Wylde laget en egen sang til mannen kalt Layne. I og for seg rørende på idéplanet, og helt sikkert godt ment, men det fungerer det likevel ikke helt ettter intensjonen.
Tempoet er rolig slik det forventes av en ”fyllesykplate”. Omtrent to tredeler av platen går i balladefart mens de resterende låtene slentrer av gårde i friskt rusletempo. Bare rent unntaksvis får vi høre supergitaristen og hardrockeren Zakk. Det er synd, for det er jo gitarist han er først og fremst, og som oftest er han også best når han får litt fart på fingrene.
Det lille som er av sologitarspill er tross alt suberbt utført, vi snakker jo om en kar med en kontroll på seksstrengeren som vanlige dødelige bare kan drømme om. Men ellers blir det både tamt og klamt når bandet drar i gang sine liktlydende liksomdeppa ballader.
Når Wylde i et spor som Wont Find It Here attpåtil ser seg nødt til å stjele ideer fra U2s One, ja da blir det nesten litt ille. Det står respekt av musikere som forsøker å gjøre nye ting fra plate til plate, men dette er ikke et vellykket resultat av en slik tankegang. Det er nok en bedre ide å spille originalene i form av Jar Of Flies og SAP neste gang realitetene presser på etter en fuktig aften.
