Egosentric – Glimrende gresk gothgrunge
On Thorns I Lay har lenge vært blant de bedre gothmetal-bandene der ute. Som kjerne i duoen har Chris Dragmestianos og Stefanos Kintzogloum gjennom stadig skiftende besetninger maktet å ta sjangeren videre og hindret den fra å stivne i ensformige doomriff.
Deres foreløpige høydepunkt er Crystal Tears fra 1999, den gang med kvinnelig vokalist og fele sentralt framme i lydbildet. Denne platen står fortsatt som et av gothmetallens store øyeblikk og er kan best beskrive som et stilstudium i harmonisk aggresjon.
På Egosentric har bandet gjort mindre bruk av «feletrikset» og heller satset på mannlig vokal signert en herre ved navn Minas. Dette gjør naturlig nok sitt til at musikken får et noe mer maskulint preg over seg.
Dette skiftet er på alle måter helt problemfritt, for Minas synger ekstremt bra og passer utmerket til denne sjangeren. Han er i besittelse av stemme som er følsom samtidig som den er røslig nok til at den når skikkelig ut mellom de tunge gitarpartiene.
Mye av platen har fått et slags postgrungepreg over seg. Det er faktisk ikke det minste negativt, og noe kan kanskje sammenlignes med de rolig baserte Soundgarden-sangene fra perioden rundt Superunknown.
Men bandet er heldigvis ikke redde for å riffe løs når det trengs, og Afraid To Belive er et grusegodt eksempel på at dette fungerer så til de grader. Den påfølgende Unsong Songs er på sin side tilsvarende ettertenksom og ned-til-jorda-låt med akustiske gitarer og en melodi som tar fullstendig pusten fra lytteren.
Etter å ha hørt gjennom Egosentric en del ganger, er det liten tvil om at dette er et band som har hatt en særdeles sunn utvikling og at de som låtskrivere bare blir bedre og bedre. Produksjonen er det som alltid klasse over når dette bandet drar i gang, her er det både perfeksjon blant mikrofonen og instrumenter så vel som bak miksepulten.
Vi skal ikke ta sorgene på forskudd, men med On Thorns I Lay trygt plassert i spilleren kan vi bare begynne å forbedrede oss på årets høstdepresjoner først som sist.
