Tiden Faller – DiLeva leverer

I hjemlandet Sverige har DiLeva for lengst fått status som noe av en vernet plante i kongedømmets artistflora. Siden solodebuten i 1982 har den fredselskende, kjortelkledde originalen fra Gävle gitt ut over ti plater og hatt en rekke hits på de svenske listene. Det er derfor ikke så rart at den originale herren er satt opp som headliner når årets Kalas-turné går av stabelen i sommer.

For utenforstående er det lett å se seg blind på DiLevas ytre, og kanskje også enkelte av hans ytringer, for så å konkludere med at mannen er en enfoldig drømmer. I tidlige år var han da også et provoserende og spissformulert barn av new wave-bølgen, mens han i den senere tid har vært en ivrig eksponent for fred, kjærlighet og meditasjon. Men dersom vi ser litt videre og forbi den naive fasaden, kommer imidlertid konturene av en intelligent mann med høy grad av bakkekontak fram. Dette til tross for hans ekspressive kjærlighetsbudskap.

DiLeva har aldri vært en veldig avansert popkomponist. Musikken på Tiden faller er da heller ikke av det kompliserte slaget, men stamper derimot avgårde som en slags forfinet versjon av Neil Young. Men selv etter over tyve år som soloartist har han ikke glemt kunsten å lage behagelig popmusikk som ligger lett i øret.

Tiden Faller består av et sett enkelt arrangerte poplåter som for det meste har DiLevas stemme og gitar i fremste rekke. Lydbildet er som vanlig krydret med en del synth og noen velplasserte strykere her og der, men er foruten noen få unntak grunnlagt på relativt enkle akkordrekker for gitar.

På Tiden Faller møter vi en mer alvorlig og ettertenksom Di Leva enn vi har hørt på lenge. Et dødsfall i nær omganskrets og det faktum at han er blitt pappa kan være årsaker til at platen er blitt slik. Flere av tekstene på Tiden Faller handler om at det menneskene foretar seg for å oppnå frihet paradoksalt nok gjør dem mer ufrie uten at de helt forstår hvorfor.

Det moderne livets fremmedgjøring er et typisk DiLeva-tema, men samtidig også et politisk budskap som – uten å være verken spesielt originalt eller forpliktende – er langt mer radikalt enn det som er vanlig i skandianisk poplyrikk.

Selv om DiLevas ujålete omgang med harmonier krever minimalt av lytteren, så unngår han heldigvis å bli direkte glatt. Mye av brodden han hadde i de tidlige årene er der fortsatt, men virkemidlene har forandret seg og blitt mildere nå. I det enkle ligger både DiLevas største svakhet, men også hans styrke som musiker. Sangene går lett inn, men de går også lett ut igjen for å si det slik. Selv det sommerdeilige singelsporet Vad Är Frihet taper seg relativt fort.

Men en plate som inneholder slik poplykke og i tillegg kan skilte med godbiter som Frukt Grönt Och Vatten og Rädda Livet fortjener uansett å få skryt. Og popmusikk har nå forresten alltid vært en forgjengelig ting.