Norsk invasjon i Canada

Jaga Jazzist / Eivind Aarset / Beady Belle
(Vancouver International Jazz Festival, Vancouver, Canada – lørdag 26.- og søndag 27. juni 2004)
Alle foto: Morten Rand-Hendriksen (morten.rand@panorama.no)

Det er ikke ofte norske artister kommer til Vancouver, så det var med sterk nasjonalfølelse og et snev av stolthet at Panoramas utsendte tok turen til The Commodore Ballroom for å få et glimt av hjemlandet. Med Jaga Jazzist, Eivind Aarset og Beady Belle på plakaten var det duket for en helnorsk helg.

Typisk norsk
Etter ekstranummeret til oppvarmingsbandet The Bad Plus – en forrykende versjon av Black Sabbaths Iron Man – var det fristende å stille et spørsmålstegn ved hvorvidt de ti musikerne i Jaga Jazzist hadde det nødvendige for å vinne publikums oppmerksomhet. Men all tvil ble gjort til skamme da musikerne lørdag kveld inntok scenen og fylte rommet med et altoppslukende kaleidoskop av lyd og farger.

Det er noe besnærende og nesten mystisk med artister fra det myteomspunne Norge, og dette ble ytterligere understreket med Jaga Jazzists opptreden. Med en musikalsk stil som skiller seg fra nært sagt alt annet som ble presentert under festivalen, et velskapt lysshow og en spilleglede og intensitet man må lete lenge etter selv blant jazzmusikere, var det lite som sto mellom bandet og publikum.

Det var noe erketypisk Norsk over det hele. For det er når vi er i utlandet at de tingene som gjør oss annerledes oppdages lettest. Når bandet med en nesten flegmatisk ro trasker opp på scenen og heiser et par flasker øl ut av baklomma før de begynner, vet du at dette er noe utenom det vanlige. Og når de i en pause, med stor ro, tar seg en slurk og titter dovent rundt i salen blir det klart at et sted mellom de shabby olabuksene, Birkenstock-sandalene, Dovre-bokserne, fiskerskjegget og den tilbakelente holdningen, ligger en godt forskanset tradisjon basert på Janteloven. De vet de har det som trengs, men lar musikken snakke for seg selv. Og på en eller annen måte fungerer denne besynderlige fremgangsmåten overraskende bra. For publikum var stålsatt til siste note var spilt. Det var ikke måte på lovprisninger dagen derpå.

Trollsk mørke
Søndag var det duket for en norsk ”double billing”: Eivind Aarset Electronique Noir fulgt av Beady Belle. Da Aarset og hans to kompanjonger inntok scenen, var det for å lede publikum inn i et dypt trolsk univers av rungende bass og elektronisk gitarstøy. Aarset har med årene blitt en svært anerkjent musiker i de mer moderne jazzmiljøene, og hans dystre og skumle lydbilder har en overraskende appell og en stor mengde fans selv på den andre siden av dammen.

På tross av et så godt som stillestående sceneshow og et musikalsk uttrykk som til tider grenser mer mot støy enn jazz, var publikum trollbundet. Kanskje fordi Aarsets musikk ligger så langt unna normalen at den er en entitet i seg selv. Kanskje fordi han med sin vanvittige gitarrigg av uendelige effekter, pedaler og samplere frembringer de mest besynderlig vakre stemninger. Eller kanskje rett og slett fordi folk er på jakt etter noe nytt. Uansett; Aarsets timelange sett var en reise gjennom et musikalsk grenseland vi sjelden får oppleve.

Vaklende Belle
Søndagens hovedartist var groovejazz-konseptet Beady Belle. Med et uttrykk som fremstår som et totalt motstykke til Aarsets, tok det ikke mange minuttene før publikum hadde vent seg til de mer tradisjonelle og oppløftende tonene fra den tidligere Folk & Røvere-sangeren Beate Lech og hennes kompanjonger. Men det var noe som ikke stemte helt. En åpenbart frustrert Jørn Øyen (på keyboards) hadde lydproblemer, og til tider var det som om bandet spilte mer for seg selv enn publikum.

Og selv om Lechs stemme og fremførelse er upåklagelig, er det vanskelig å ta henne seriøst. For som en av publikummerne så treffende sa det: ”The chick couldn’t dance if her life depended on it!” På tross av drivende dyktige musikerne og et sterkt musikalsk show, kunne ingen kamuflere Lechs besynderlige bevegelser. I løpet av konserten ble tilløp til latter erstattet med vantro hoderisting og karikert dansing på gulvet. En skulle tro at et tilsynelatende raffinert publikum på en slik konsert kunne se gjennom fingrene med et par lite imponerende dansetrinn. Men vi lever i en tid der en artists visuelle uttrykk er vel så viktig som det musikalske, og for Beady Belles del betyr dette at det er på tide å ta noen dansetimer.

For flere bilder fra konsertene, gå til www.pinkandyellow.com/photography