Moro i gjørmen

At det hadde regnet ganske så mange dager i forkant av årets Roskildefestival var nok ikke det beste utgangspunktet for arrangører og deltagere. Når det derpå konstant vekslet mellom sol og korte – men veldig aggressive regnskurer – hele festivalen gjennom, sa det seg selv at resultatet måtte bli et stort gjørmehull.

Sjeldent har skotøy fått gjennomgå på Roskilde på samme måte som i år. Men festival er nå en gang festival. Heldigvis fikk det fulltallige publikum, for utsolgt ble det til slutt, oppleve en del svært så minneverdige konserter som løftet stemningen betraktelig og gjorde årets festival til en god erfaring for de aller fleste som hadde tatt turen til Danmarks og Skandinavias største festival.

En forfest
Campingscenen presenterer hvert år en rekke ikke fullt så store navn. Dette skjer fra mandag til onsdag i festivaluken, altså før selve festivalen virkelig begynner på torsdagen. Et gjennomgående problem på denne scenen er at lyden altfor ofte er heller ustabil og stort sett langt under par. Campingscenen anno 2004 var intet unntak.

Danske The Movement var et av ofrene for svak lyd. Da de tre dresskledde og svært så politisk engasjerte unge herrer skulle avslutte scenen mandag 28. juni med sin absolutt hørbare retropunkrock, så slo lyden til igjen, og melodiene regelrett druknet i grums og vindkast. Dette ble derfor en ganske anonym opptreden sett under ett.

Sinnsyk spilleglede
Östermalm fra Stockholm er derimot et herlig band som fortjener mest mulig oppmerksomhet. Da de avsluttet den omtalte campingscene tirsdag 29. juni, var det med en engasjerende innlevelse og sinnsyk spilleglede på programmet. Den kjappe skapopen de serverer var en vitaminpille som traff et gjørmekledd publikum midt i hjertet.

Med en enerigsk vokalist i front, akkompagnert av to blåsere av høy klasse, var det eneste som skulle til for å vekke liv i folk. Dansen spredde seg raskt. Da hiten Jimmy ble spilt mot slutten av settet var publikum og musikere helt oppildnet av øyeblikket. Og skapte dermed et klimaks! Men som tidligere nevnt, lyden på den scenen trekker nesten alltid ned, også i dette tilfellet.

Hovedprogrammet i år har fått en del pepper for ikke å være helt på høyde med tidligere år. Til tross for dette var det absolutt og likevel en del spennende navn å finne på plakaten.

Et av disse var Blonde Redhead som inntok Odeon Scene tidlig på ettermiddagen torsdag 1. juli. Det tre personer sterke orkesteret åpnet veldig bra med sitt spennende, støyende og malende lydbilde. Lyd- og lysteknikere hadde gjort en storartet jobb, for har var det artrock på sitt beste vi fikk servert. Dessverre ble midtpartiet vel innadvendt og rolig av seg. Men mot slutten tok det hele heldigvis seg opp igjen, her i en eksplosjon av støy. Nydelig, intet mindre!

Senere på torsdagen var det blant annet mulig å oppleve bostonpunkerne Dropkick Murphys på Arena Scene. En helt grei gjennomføring, men feststeming ble det definitivt først og fremst av den irskinspirerte punken som dette bandet byr på.

Mer erfarne
Sveriges Sahara Hotnights har blitt mye mer poppete i sitt uttrykk på deres siste album Kiss & Tell enn hva de har vært tidligere. Dette hindret dog ikke jentene å gi full gass under sin opptreden som fant sted ikke lenge etter Dropkick Murphys forlot den samme scenen. Bandet har helt klart blitt mer erfarne med årene, mens scenetekken har blitt bedre. Spesielt originalt er dette riktignok likevel ikke: Men helt streit og dansbar rock, kan like fullt låte ganske så fornøyelig.

Joss Stone er en av mange stjerneskudd på soulhimmelen om dagen. Faren er således stor for å lett kunne drukne i mengden. Det 16 år gamle britiske funnet skiller seg likevel veldig ut fra resten, noe hun viste til gangs på Odeon.

Med en modenhet i stemme og utførelse som få er forunt, trer den unge damen frem som et navn for fremtiden. Så det nesten blir makeløst. Det var nok ikke få som lot seg sjarmere av vidunderbarnet under denne konserten, hvor hennes tolkning av The Whites Stripes‘ Fell In Love With A Girl alene var turen verdt.

Torsdagens headliner var utvilsomt nu-metalgigantene Korn som spilte på Orange Scene. Som gikk aggressivt til verks med en god blanding av gamle og nye slagere fra sitt etter hvert relativt store repetoar. Det var utvilsomt eldre låter som Blin og A.D.I.D.A.S som nådde best fram til den store folkemassen. En grumsete lyd og et par feilskjær her og der ødela riktignok litt, men tross omstendighetene ga Jonathan Davis og resten av bandet alt og leverte absolutt et godkjent sett.

God erstatter
Fredag 2. juli var det egentlig David Bowie som skulle være det store trekkplastret. Men dessverre hadde legenden som kjent måtte avlyse. Som erstatter ble Slipknot hyret inn i siste liten, en ertstatning som mange var misfronøyde med.

Synd for dem egentlig, for de som tok turen for å oppleve det ni manns store nu-metalmonstret på festivalens hovedscene fikk en opplevelse som er vel verdt å minnes. Lyden var vannvittig bra, musikken utrolig tight og galskapen på scenen ville i tillegg ingen ende ta. Alle de ni maskerte i bandet ga alt – og mere til, og viste at her var det evner så det holdt.

Kombinasjonen av trommis Joey Jordisons enorme tempo, akkopagnert av to perkusjonister, var intet mindre enn overveldende presist utført. Helt herlig faktisk! Låter som People = Shit og Wait & Bleed ble naturlige vinnere, men også nye låter gikk rett hjem hos festivalgjengerne. Aggressivt, tungt, energisk og definitivt en av festivalens beste øyeblikk.

Etter Bowies avlysning var det amerikanske Pixies som sto tilbake som dagens virkelig store navn. Indierocklegendene dro ganske sikkert flest publikummere av alle artistene på festivalen, for området rundt Orange Scene var skikkelig tettpakket da Black Francis og hans kumpaner satte igang sin enorme hitparade. Alt fra Debazer, via Gigantic og videre til Monkey Gone To Heaven, og så videre, ble spillt med knapt en pause mellom låtene. Akkurat dette trakk en del ned – for en pustepause hadde utvilsomt gjort seg her.

Francis selv virket noe stor og tung, mens Kim Deal var tam og Joey Santiago bare virket gammel. Konserten var grei nok den. Mest fordi det er stort å faktisk oppleve et band som dette fra en scene. Magien var derimot aldri til stede (se for øvrig egen anmeldelse av denne konserten her, red.anm.).

Av ikke fullt så store navn på fredagen, var ex-Blurgitarist Graham Coxon noe av det mest spennende på plakaten. Han imponerte sitt publikum med skranglete og svært britisk poprock. Ikke vanskelig å høre hvor denne karen har sin fortid. Solide saker var i alle fall hva publikum fikk servert.

Klassisk rockfest
Tredje dag ut var det mulig å oppleve litt ”høykultur” da The Royal Danish Opera vartet opp med klassiske storheter. Aldri før har det vært så mange mennesker på en Roskilde-scene – det er helt sikkert! Fullt kor, filharmonisk orkester og fem sangere med uvirkelig stemmeprakt gjorde dette til en godbit. Publikum ble bergtatt og svarte med å applaudere på ekte rockvis, noe som satt ut både en og to klassisk skolerte stjerner. Fullstendig ubetalelig!

Da Iggy & The Stooges omsider entret Orange Scene åpnet himmelen seg fullstendig og regnet øste ned. Lenge! Publikum holdt likevel ut for å oppleve punklegendene. Iggy Pop var som vanlig voldsomt energisk, men utover dette var det egentlig ikke så fryktelig mye å juble hemningsløst for. Og da I Wanna Be Your Dog ble spillt for andre gang, virket det hele nesten litt patetisk. ”Sorry Iggy”.

Indiepopperne i The Shins er kanskje mest kjent som et band som har fått uendelig mye skryt for sitt siste album. Skryt fortjener de også for sin liveopptreden lørdag kveld på Pavillion Scene. Dette er harmonisk og støyende på samme tid, alt genialt utført med en god kontakt med et publikum som nektet å gi slipp på dem. Amerikanerne måtte bare innfinne seg å spille mye lenger enn planlagt, og stemningen ble deretter. Svært så trivelig med andre ord!

Houseparty
Houseduoen Basement Jaxx havner egentlig ikke langt bak hva kvalitet angår. Med sin mektige hybrid av av stilarter skapte de et voldsomt liv under sin Roskilde-opptreden. En rekke gjestevokalister som virkelig leverte var også med på å sette standarden. Hiter som Good Luck og Where’s Your Head At? skapte et danseleven uten like (til langt ut på kvelden). Forventningene var utvilsomt store til den britiske duoen, som altså innfridde og vel så det!

For mange var nok Morrissey et av de aller største navnene verdt å få med seg på Roskilde 2004. Scenen som bærer navnet Arena var nemlig smekkfull av mennesker som skulle la seg sjarmere av den siste popdandy. Og briten skuffet ikke han heller.

Konserten ble kanskje ikke det vi kan erklære «fantastisk», men derimot omtrent akkurat så smørglatt og deilig som det skal og bør være fra en slik legendarisk artist og musiker. The Smiths-låten There Is A Light That Never Goes Out gikk rett hjem på Hultsfred i forrige måned, og den var nok ikke mye dårligere fremført i Danmark (eller på Quart, red.anm.). Mang en tåre ble nok tørket da den gamle klassikeren runget over høyttalerene. Gode ting altså!

Lørdagens avslutningskonsert ble for mange Fatboy Slims DJ-sett på Orange Scene. Hovedpersonen selv viste fram en enorm evne til å mikse og trikse mens han hoppet mellom dansbare- og ikke fullt så dansbare sjangre. Her ble alt fra Franz Ferdinand til låter fra soundtracket til Kill Bill spilt. Men det ble også ryddet plass til egene hits, samt ymse house-, big beat- og lignende greier som skaper røre. Akkopagnert av noen ekstreme lyskastere ble dette til en danseorgie av den virkelig sjeldne sorten.

Ekstatiske svensker
Etter en sådan slitsom lørdag burde søndagen startet relativt rolig. Men sånn skulle det ikke gå. Allerede klokken tolv om formiddagen gikk festivalens hardcorealibi Raised Fist på scenen. Med bånn gass fra første akkord, krydret med mengder aggressivitet og pakket full av spilleglede gikk svenskene til verks med sin oldschool hardcore. Guttene fra Luleå leverte varene med voldsom energi gjennom alle låter. Sjarmerende gebrokken engelsk bød de også på mellom låtene, samt en herlig harselas med band som The Scorpions og diverse kvaliteslåter. Det var dette som skulle til for å skape en circlepit(!) så tidlig på dagen. Topp!

Lite norsk er kommentert i denne spalten, men noe skal da likevel trekkes frem. Og da tenker vi spesielt på Cloroform. Det tre rogalendingene hadde en lidenskap og et driv på scenen som få er forunt. Utrolig dyktige på sine instrumenter har de også blitt. Rock, jazz, støy og mere til ble blandet på en så tight måte at det bare er å ta av seg hatten og bøye seg i støvet.

Festivalens høydepunkt?
Festivalens absolutte høydepunkt ble for undertegnede britiske Muse. Det disse tre presterte var intet mindre enn overveldende!

Musikken deres har etter hvert blitt kjent for de store massene, men at dette i konserttapning skulle kunne bli så velspillt, så dramatisk, så storslått, så pompøst og så vakkert på samme tid, er nesten ikke til å forstå. Fantastiske låter med et skjermshow bak, som ga følelsen av ragnarock og skapelsesverket på samme tid, gjorde at nitti minutter med Muse var det som virkelig skulle bli verdt å skrive hjem om. Når lyden i tillegg satt som den skulle er det bare en ting å si. Tusen takk!!!

Siste band ut på hele festivalen var Scissor Sisters fra New York. Klokken tolv inntok de Arena med sin ganske så Elton John-inspirerte dansbare gladspykedelia. Det hele åpnet med singelhiten Take Your Mama Out. Fryktelig morsomt ble dette, og sørget for at det bare var å danse natten gjennom mens Roskilde 2004 ebbet ut og inn i historien.

Mye vil ha mer…
Årets festival hadde altså en del bra å by på foruten det forferdelige føret. Her skal sies at mange konserter har ikke blitt nevnt i denne sammenheng. De er likevel ikke glemt. Det er bare det at 150 konserter fordelt på en reporter gjennom fire dager er omtrent umulig å ta med seg. Så da får de som føler seg snytt heller tilgi oss i denne omgang.

Og for dem som lurer: Joda, Wu-Tang Clan kom de også, og presterte ninja hip hop av høy klasse. Utrolig tett viste de seg som på scenen – imponerende å se at så mange kan klaffe så bra samtidig.

Og nå er det bare ett år til neste gang folkens…