Outsidere med vinnerinstinkt

(Arbeideren, Quartfestivalen, Kristiansand – fredag 9. juli 2004)
Foto: Promo

Klokka blir over to før det relativt ukjente bandet Broken Social Scene inntar scenen. Det flommer over av mennesker, både på og rundt scenen, og det står snart klart frem at de alle er med i bandet på en eller annen måte. Det byttes på instrumenter, det dukker stadig opp nye stemmer, og det danses hemningsløst på scenen.

Utilslørt spilleglede
Noen ganger er det fire gitarister i fullvrengsymfoni som tar teten, mens det rett etterpå kun kan høres en trombone som salig synger sine linjer. Det eneste som er en fast ingrediens er den utilslørte spillegleden som gjennomsyrer disse kanadierne.

I det konserten tar til er det vanskelig å helt finne referansepunkter i musikken deres. Det kan på en og samme tid låte fullstendig harmonisk og perfekt, samtidig som det knapt er en rett linje i strukturen de legger til grunn for låtene. Der hvor de trekker i gang det første bidraget, kan Broken Social Scene minne om improvisasjonsfettere til Animal Collective. Det låter nesten som de tilsidesetter melodiene til fordel for klangbilder og distanserte harmonier.

Det går likevel ikke lang tid før takten telles opp og de stryker i gang med kontant popmusikk som hadde vært aktuell for et band som The New Pornographers. Det eneste ankepunktet er at Broken Social Scene ikke låter som noen av delene. Dette bandet låter kun som seg selv.

Publikumsfrieri og lo-fi-kjærlighet
Det er nemlig så mange innspill og inspirasjoner i bandets lydbilde at det nærmest blir umulig å klarlegge hvor de egentlig hører hjemme. Blåserne leverer et lydsett ikke ulikt Dexy’s Midnight Runners‘, mens gitarøset ikke burde være ukjent for et band som Pavement. I tillegg frir de til sitt publikum ved første og beste anledning ved å rett og slett eksplodere i klapp, dans og fakter på scenen. Som tilskuer er det hele et strålende skue som får en til å glemme det meste som har kommet før. Her lever vi i stedet i øyeblikket, og tar oss i å smile like bredt under mesteparten av konserten.

Broken Social Scene må dessverre gi seg etter en time (på grunn av stengetider), men kommer tilbake på scenen for å si adjø og takk til et lite, men fullstendig hengivent publikum. Da bandet til slutt er i ferd med å forlate scenen og publikum begynner å ta fatt på veien hjem, hører vi en stemme gi oss sin kjærlighetserklæring til melankolien: ”Don’t let them take the darkness away – we need it”. Det er nok ingen fare at den forsvinner. For så lenge den pakkes inn i låter av dette kaliberet er alt vel og i beste velgående.