Dampende Danko valset over Quart
Konserten med Danko Jones var en av konsertene vi hadde gledet oss aller mest til under årets Quartfestival. Og våre kanadiske venner skuffet selvsagt ikke denne gang heller.
(Idrettsplassen, Quartfestivalen, Kristiansand – lørdag 10. juli 2004)
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)
Om Howlin’ Pelle Almquist fra The Hives er den nye Mick Jagger, så er Danko Jones noe enda mer. Vi skal kanskje ikke kalle ham Guds gave til rocken, men at mannen har en utstråling som oser av testesteron og pur rock’n’roll, er det vel ingen tvil om.
Under lørdagens konsert dampet det av ham, bokstavelig talt. Det er ikke snakk om å holde tilbake noe som helst. Han har humor også. Ikke det at han ler så mye der oppe, han er dødsens alvorlig når han preker til oss om livet sitt mellom sine hardtslående låter. Men han drar rockklisjeene og livets sannheter så langt, at vi ikke kan annet enn å le av hvor tøff han er.
Rock’n’roll er livet
Tøff er da også den aller beste beskrivelsen man kan gi mannen Danko Jones. Han både ser ut og oppfører seg slik som musikken han fremfører høres ut. Hardt, tett og kort. Etter å ha sett band etter band på årets festival stå stille og glane, mens de spiller musikk som i det minste burde vekke et eller annet i blikket på dem, så ser både Danko, bassist JC og trommis Damon ut som at de mener det. Til enhver tid. Å spille rock’n’roll er ikke en tullegeskjeft for bandet Danko Jones, det er en måte å holde seg i live på.
Bortsett fra Jones’ døygende sure gitar på Play The Blues, ble hver eneste låt fremført med pur energi, militær presisjon og ekte Dankofandenivoldskhet. Et tre kvarters sett som burde bli gitt ut som en 
opplærings-DVD for viderekomne rockartister.
Det er faktisk vanskelig å be om mer fra en rockekonsert enn dette. Men den aldeles ekle versjonen av før nevnte Play The Blues, og en krypende følelse av at bandet har enda litt mer inne, trekker konserten ned fra toppkarakter. Men bevares: det er særdeles usedvanlig å se en trio som fungerer like perfekt på en bitteliten klubbscene som på en idrettstadion.
