Fortar Hardar Høgar – Kampklare trønderske rockekåtinger
Med en historie som spenner seg tilbake til begynnelsen av nittitallet, må bandet nesten kunne regnes som veteraner innen rockfaget. Og det er muligens denne blandingen av erfarenhet og debutering som er essensen i resultatet.
Det er nemlig ingen tvil om at $nylterne fortsatt er kåte. Veldig kåte. Både musikalsk sett og sånn rent bokstavelig. At bandets lyriske innhold omhandler rock’n’roll, knulling og annet som hører med, er det heller ingen tvil om. Det mest interessante med de trønderske kåtingene er selvsagt at de uttrykker seg på frodig trøndersk. Det blir både mindre patetisk og litt mer vulgært på en gang når Torkil Torsvik slenger av seg gloser om hvor stort et svin han er på sin egen dialekt.
Null$katte$nylterne gjør utover det med dialekten ingenting som ikke er blitt gjort før. Med klare referanser til både Ramones og mer hjemlige helter i Turboneger, kjøres rock’n’roll triksene til det ytterste i hver eneste en av de fjorten låtene på Fortar Høgar Hardar. De stjeler, nasker, tyvlåner og kopierer fra alle som noensinne har spilt punka rock’n’roll, og det er aldeles helt ok. Det er liksom noe av greia med å spille denne type musikk.
Når det er sagt, har $nylterne nødvendigvis noe eget på lager også. De er seg selv og gjør det på sin egen måte. Det er det som gjør topplåter som tittellåta, Pæng, Kjød Kommando, Svin, Slå og Juha Mieto til virkelige vinnere. Selv om sistnevnte låt var bedre i sin opprinnelige versjon på Juha Mieto EP. Allsangfaktoren er høy, energien ligger svett utenpå hvert eneste spor og selvironien er mye nærmere enn man skulle tro.
Det at bandet synger om høyst banale ting og ikke musikalsk fremstår som innovative genier, betyr ikke nødvendigvis at vi har med enkle sjeler å gjøre. Null$katte$nylterne vet nøyaktig hva de holder på med og er selvsagt langt smartere enn de gir seg ut for å være. De nesten kyniske gode gitarriffene og allsangrefrengene beviser nettopp det. Samtidig er det åpenbart for enhver at bandet består av eminente musikere som sannsynligvis kan spille hva som helst om de skulle ønske det. At Eirik Øien fra Dadafon også trakterer bassen i Null$katte$nylterne burde underbygge det.
Essensen av Fortar Høgar Hardar er tilsvarende reinspikka moro, med kvinner, øl og rock’n’roll som ingrediensene. Noe som ingen med sans for det gode liv kan unngå å la seg rive med av. Og fordi Null$katte$nylterne også stort sett lager gode låter, holder bandets debutalbum nesten inn til mål. Albumet faller noe sammen fordi det i lengden blir for anmasende og storkjefta av seg. Det er begrenset hvor lenge man orker å ta innover seg såpass mye ubehersket moro. Det blir som en fest som varer litt for lenge; storartet gøy til å begynne med, men slitsomt utpå kvelden. Og de kunne spart seg ”bokmålslåta” Barbara, den blir bare for teit.
Men at Null$katte$nylterne har laget debutalbum som fortjent vil gi dem innpass hos et større publikum, først og fremst i en livesammenheng, det bør det være ingen som helst tvil om. Vi trenger nemlig ekte rock’n’roll oppi alle de norske melankolikerne som sutrer seg gjennom tilværelsen.
