Painting A Burning Building – Et hyggelig, men ujevnt bekjentskap

For å få det unna med en gang: Det som trekker ned helhetsintrykket av platen er blant annet dens temmelig ustrukturerte form. Brandon Wiard byr på repriser av KMS og Since You’ve Gone Away, et forspill til Seeing You In No Time, og Old Heartless Sun er delt opp i fire stykker. Én reprise hadde vært nok. Det er heller ikke de beste sangene som blir gjentatt.

Den beste er nemlig Miss Michigan, som er en svært hyggelig Costello-aktig sak. Med koring på refrenget og drivende basslinjer kan den tidvis også minne om noe The Jayhawks kunne funnet på. Melodien er flott, men vokaljobben henger dessverre ikke alltid med i toppen. Her har Wiard noe trening gjenstående.

Hadde Painting A Burning Building hatt litt mer tid i hendene på en dreven produsent (han har produsert den selv), ville resultatet blitt enda triveligere. Slik den er nå, er platen et bevis på låtskrivertalentet til Brandon Wiard, og et relativt hyggelig møte med en ny artist.

Dette er klassisk popmusikk slik det pleide å være, med piano og strykerdrevne ballader. Med tiden kan det dukke opp noe svært bra fra denne kanten, det høres ihvertfall lovende ut.