Past Perfect Future Tense – Taushet ville vært gull

EP-en Dragonfly, tittellåta til filmen Øyenstikker, var sjarmerende da den kom for et knippe år siden. Den var rett og slett fin. Passe skeiv og upretensiøs. Men da var det snakk om én låt. Tolv på en gang, som nå, er rett og slett overdose.

Past Perfect Future Tense inneholder rett frem fengende pop, med en ganske så stor hake. Magne Furuholmen har ikke stemmen som klarer å bære et helt album. Så vidt én eneste låt faktisk.

For det er ikke komposisjonene som er problemet her. Mange av låtene kunne gjort seg bra, med en annen vokalist vel og merke. Klokkespillet i tittellåten får en for eksempel umiddelbart til å tenke på jentene i Ephemera. Tenk så fint det kunne blitt om de fikk gjøre den! Men her skal det altså jamres.

Produksjonen er enkel og nedstrippet, og har et akustisk preg med piano, kassegitar og trommer som hovedingredienser. Furuholmen har lagt ruta noen mil unna a-has glatte og pompøse produksjon. Samtidig er dette lettere tilgjengelig rent sjangermessig enn det han lager sammen med Ketil Bjerkestrand i deres eksperimentelle, og samtidig mye mer interessante, Timbersound.

Selv om stemmen skjærer seg både titt og ofte er låta Envelope Me muligens det styggeste eksempelet hvor en fin låt totalhavarerer på grunn av Furuholmens manglende vokaltalent.

2cU Shine får tankene til å fly i retning Tom Petty, og No One Gets Me But U har lette drag av sekstitall over seg (hei, hva er dette sms-språk-tullet?). Sistnevnte er forholdsvis lyttbar. Little Angels er også ett av få unntak man kan høre på uten å irritere seg alt for mye.

Furuholmen har understreket i flere intervjuer at han synger med den stemmen han har. Jada. Men noen ganger er faktisk taushet gull.