Polyfonisk festaften

(Café Mono, Oslo – fredag 10. desember 2004)
Foto: Promo

Kraftig forsinket etter tett program på dagen og sen lydsjekk gikk The Polyphonic Spree på scenen i 23-tiden. Da det uvanlig folkerike bandet omsider gjorde sin entré ble de raskt tilgitt, for det skulle ikke ta mange minuttene før de hadde publikums fulle oppmerksomhet.

Scenen på Mono var for anledningen utvidet til å dekke hele langveggen ved inngangspartiet. Hvilket også var helt nødvendig for å få plass til de 23 av 25 bandmedlemmene som er med på osloturen.

Innfridde over all forventning
At dette skulle bli en unik konsertopplevelse lå allerede i kortene da nyheten om konserten ble annonsert i forrige uke. Men at The Polyphonic Spree så til de grader skulle innfri som det de gjorde i går var over all forventning. For de kappekledde texanerne sørget for at dette ble en festaften helt uten om det vanlige.

Med en energisk Tim DeLaughter som det naturlige midtpunkt bød han sammen med resten av The Polyphonic Spree på en livlig og sprelsk forestilling i et solid sett som varte rundt en time og tyve minutter. DeLaughter og alle de kjortelkledde vennene hans virket oppriktig glade for å være på Mono denne desemberkvelden. Låtene kom på rad og rekke, med blant annet It’sThe Sun, Two Tousand Places og Together We’re Heavy som strømmet ut i lokalet som magiske perler.

Avsluttet med Beatles
Det hele ble verdig avsluttet med en uforglemmelig tolkning av Beatles-klassikeren Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Etter at de 23 bandmedlemmene bokstavelig talt hadde krøpet ut inngangsdøren(!) som for anledningen fungerte som bakdør og var delvis skjult av det store scenerigget, ble publikum stående å juble i håp om mer. Mest sannsynlig av praktiske årsaker skjedde ikke det, men det var likevel ingen grunn til å være misfornøyd med innsatsen. For dette går inn i historien som kanskje den mest fantastiske enkeltkonserten i Monos historie. Hvilket ikke sier så rent lite.

Både Café Mono, Øyafestivalen og Playground Music sitt norgeskontor skal ha honnør for å ha stått for noe som ikke er vanskelig å kalle årets konsert i Oslo. Ikke minst skal The Polyphonic Spree selv ha takk for at de ville komme til den lille kafeen gi oss denne eksklusive intimkonserten som vanskelig kan toppes med det første. Og til alle som ikke fikk billett kan det kanskje være en trøst at Dallas-kollektivet mest sannsynlig kommer tilbake til hovedstaden for å opptre på Øyafestivalen 2005.