Lokomotivet buldrer igjen

(Rockefeller, Oslo – tirsdag 14. desember 2004)
Foto: promo (arkiv)

Lemmy Kilmister kommer glisende inn på scena med røyken i kjeften, og man tar seg i å tenke på den stakkars scenevakta på Rockefeller som skal fortelle den 59 år gamle legenden at i Norge er sånt ikke lov. Men antageligvis er det noen som har tatt seg bryet for han forholder seg røykfri den neste drøye timen.

Kanskje er det derfor han virker litt småsur innimellom, eller kanskje det er det faktum at turneen nærmer seg slutten og han bare vil hjem? Whatever, han er jo ikke sur hele tida, og menn i hans alder har jo lov til å svinge litt humørmessig!

Høyt nok
– We are Motörhead, and we play rock’n’roll, er åpningshilsenen. Og de åpner da også med Dr. Rock. Umiddelbart lett angrende for å ikke takke ja til tilbudet om gratis ørepropper i inngangen, men etter hvert stabiliserer det seg på et høyt nivå og da er det jo greit.

Det er litt smågrumsete lyd i starten men fra Metropolis (sjette låt) og ut er det bedre. Samspillet mellom Lemmy og Phillip Campbell, gitaristen gjennom de siste tjue åra, er som vanlig godt og bakerst sitter svensken Mikkey Dee og holder rytmen. Til tider blir det kanskje litt mye heavytromming, vi kunne tenkt oss å høre Motörhead med en litt streitere rocktrommis. For trommesoloen kan gjerne droppes selv om Lemmy trenger en røyk. Den var sikkert teknisk velspilt, men interessant for andre enn trommeslagere ble dette aldri.

Mye fra det nye albumet
Den nye skiva Inferno blir representert av fire-fem låter. Best av dem var utvilsomt In The Name Of Tragedy, en god Motörhead–rocker. Men resten fester seg ikke spesielt. Med unntak for første ekstranummer, Whorehouse Blues, hvor Mikkey og Phillip spiller akustisk gitar og Lemmy synger og spiller munnspill. En fin avveksling fra buldringa, men det holder jo med ei låt av den typen.

Gamle favoritter utgjør grunnstammen, R.A.M.O.N.E.S (dedikert til Joey, Johnny og DeeDee), Love Me Like A Reptile, Killed By Death, Dancing On Your Grave, Going To Brazil og Iron Fist blir alle spytta ut i hovedsettet før kvelden avsluttes med Ace Of Spades og Overkill.

Selv om dette altså ikke ble en veldig stor kveld, forlater som normal alltid publikum en Motörhead-konsert med et smil om munnen og piping i øra. Fristelsen for å kaste en hundrings etter en fyr som selger T-skjorter til en overkommelig pris utenfor blir til og med såpass stor at når plagget til slutt viser seg å være i minste laget for en voksen mann er det faktisk til å leve med…