Tonight’s The Night – En upolert perle

Historien bak Tonight’s The Night er lang og lite hyggelig, og den starter allerede i 1970 da gitarist Danny Whitten i Neil Youngs backingband Crazy Horse ble hekta på heroin. De to var gode venner og Young hadde tatt Whittens band The Rockets under sine vinger i 1968. Snart var de omdøpt til Crazy Horse, og i 1969 kom Everybody Knows This Is Nowhere, som var Neil Youngs andre soloplate. Det ble den første og siste med Danny Whitten.

Young bestemte seg nemlig for å bruke tid på prosjektet Crosby, Stills, Nash & Young som gjorde ham til superstjerne. Det hevdes at dette karrieretrekket såret Whitten så dypt at det fikk ham til å begynne på heroin, selv om ingen lenger helt vet hvor avhengigheten kom fra. Under innspillingen av After The Goldrush med Crazy Horse dumpet Young til slutt hele prosjektet og la ut på turne med CSNY i stedet. Etter hvert kom bandet sammen igjen og fullførte platen, men Whitten var i så dårlig form at jobbingen med Crazy Horse helt ble lagt på is.

I stedet påbegynte Neil Young arbeidet med Harvest som skulle bli neste album, og omsider bli mannens største kommersielle suksess. Til turneen med platen bestemte han seg for å invitere sin gamle venn Whitten, kanskje som en slags livlinje ut av avhengigheten. Whitten var nå kommet av heroinen, men kompenserte med å ta alt annet som måtte være i nærheten. Det endte med at Young måtte sette ham på et fly til Los Angeles med femti dollar i lommepenger, for Whitten greide ikke å gjennomføre øvingene. Så fort han var tilbake brukte han de femti dollarene til å kjøpe heroin. Han døde av en overdose samme kveld.

Neil Young fikk nyhetene øyeblikkelig og det knuste ham fullstendig. Han følte seg skyldig, for Whitten var en mann han hadde stor respekt og beundring for. Oppe i alt dette skulle han ut på en stor turne, som ingen våget å kansellere. Harvest var tross alt nylig ute. Turneen endte selvfølgelig i katastrofe. Til å begynne med gikk det bra, og som forventet høstet den inn store mengder penger. Dermed forlangte alle medarbeiderne høyere betaling, og dette sjokkerte Young. Ikke bare slet han fortsatt voldsomt med å forstå Danny Whittens skjebne, men hans egne snudde seg mot ham.

Young begynte å drikke for å komme seg gjennom turneen, men det førte bare til at opptredene ble uforutsigbare og under pari. Det var også episoder hvor han skjelte ut publikum for å ikke ta av nok på de elektriske numrene. Mot slutten fikk han hjelp av Linda Ronstadt og sine gamle venner i CSN, og greide å komme seg gjennom turneen. Vel hjemme igjen opplevde han en ny skuffelse da plateselskapet ga ut Journey Through The Past, et soundtrack til en obskur film. Albumet ble slaktet. Samtidig gikk ekteskapet hans i vasken.

Verden raste sammen rundt Neil Young. Folk begynte å dø eller på andre måter kollapse av livsstilen de førte. Det var prisen å betale for det frie livet på sekstitallet, og han tok det meget tungt. Han var en del av en bevegelse som trodde de skulle endre verden, men som nå falt ettertrykkelig i grus. Det var da han bestemte seg for å rense seg, å drive ut demonene som stormet i livet hans. Han bestemte seg for å gi ut en liveplate fra Time Fades Away-turneen, men bare med de nye sangene. Den var ukomfortabel, full av konflikter og en Neil Young på kant med verden, men den var ekte.

For platekjøperne på denne tiden ville det neste de hørte fra Young være On The Beach, eneste studioplate siden 1972-utgivelsen Harvest. Men noe skjedde før den tid, og svaret kom ikke før i 1975.

Demoralisert etter nedturen med forrige turne ville han forsøke å jobbe med CSNY igjen, men arbeidet brøt sammen etter heftige krangler innad i bandet. I stedet kontaktet han produsent David Briggs, samlet sammen restene av Crazy Horse og hentet inn Nils Lofgren og Ben Keith. En annen venn av Neil, roadien Bruce Berry, var nå også død av heroin, og skissen for neste plate begynte å ta form. Det ville bli et slags requiem for Whitten og Barry, og alle andre som måtte betale prisen for en livsstil som tok livet av dem. Arbeidet med Tonight’s The Night var i gang.

Innspillingene var en fyllekule uten like. Et voldsomt gravøl, drevet av tequila, marihuana og en kreativ kraft som skulle ned på tape, koste hva det koste ville. Moralen var at det som skjedde skjedde, og alt skulle høres på tapen, alt skulle spilles inn live. Vanligvis ville bandet møtes på kvelden, drikke en masse alkohol, røyke seg stein, og deretter starte spillingen. Når Young følte de hadde det han var ute etter startet båndet, og på én natt spilte de inn fem sanger. Til slutt satt de med ni sanger, og et album så deprimerende og skremmende som noe noensinne innspilt før eller siden.

Reprise Records, Youngs plateselskap, nektet å gi ut platen. De hadde ønsket seg en ny Harvest, men det de fikk var en grusom eksorsisme av et album. Lyden var elendig, bandet var ustødig og ustemt, vokalen slet med omtrent hver tone, og tekstene var fulle av død og heroinavhengighet. Fra en som hadde gledet verden med Heart Of Gold var dette den verste platen de noensinne hadde hørt. Den ble ikke engang vurdert. Men de kunne ikke stoppe ham fra å reise på turné med den, og sjokkerte og frastøtte fans fikk se en Neil Young, full som en alke, framføre disse sangene og stort sett gi faen. Man var sikre på at Young snart ville slå følge med Whitten og Berry.

Men i stedet hostet han opp On The Beach i 1974, og den platen markerte et tydelig farvel med all elendigheten, selv om ingen skjønte det den gangen. Året etter fikk allmennheten servert Tonight’s The Night, etter et ultimatum fra Young. Nå begynte bitene å falle på plass.

Som sagt, Tonight’s The Night har en lang historie bak seg, men den er nødvendig for å forstå på hvilken bakgrunn dette fantastiske og bisarre albumet ble laget. Platen regnes i dag som en av de store rockklassikerne i vår tid, og mye av grunnen ligger i den rå energien som er bevart på innspillingen. Når man lytter til platen kan man nærmest føle stemningen i studio. Det føles nærmest på kroppen; at denne platen bare måtte lages. Til tider føles den utemmede, kaotiske kreativiteten, og vi kan se for oss hva som må ha foregått disse kveldene. Det er en uendelig fascinerende plate, men samtidig skremmende og uforståelig.

Tittelsporet Tonight’s The Night både begynner og avslutter seansen. Den siste versjonen har en noe annen instrumentering, og, gitt at man har hørt den første versjonen, er det interessant å høre hvordan bandet ikke bare spiller feil, men at Young også glemmer teksten til sangen. Særlig mer upolert enn det kan det ikke bli. For øvrig handler sangen direkte om Bruce Barrys død, og Neil Youngs reaksjon da han ble servert nyheten. Den setter tonen for hele albumet, og man kan lure på om hvis “tonight’s the night”, hva slags natt vil det bli? Svaret som følger er nådeløst. Her er ingen oppbyggelige råd eller små pusterom. Tonight’s The Night er en ren korsfestelse av en låt. Den er intet mindre enn døren til helvete.

Alle låtene kan ikke omtales i denne (allerede alt for lange) teksten, men noen særlig fremtredende spor lar seg ikke overse. Borrowed Tune er en vakker sang, og en av de sterkeste på albumet. Den forteller usminket og lite tilslørt om tilværelsen i narkotikaens vold. Her er flere tekstlinjer som på gripende vis, nesten tåredryppende, forteller om en Young på avgrunnens rand som synger en sang lånt fra Rolling Stones: ”Too wasted to write my own”. ”My head in the clouds / I hope that it matters” forteller han videre, og det er nesten sjokkerende troverdig.

Come On Baby Let’s Go Downtown er ikke spilt inn sammen med de andre sangene. Det er en liveopptreden fra 1970 med ingen ringere enn Danny Whitten på vokal. Trekket er genialt: Teksten er Whittens, og omhandler kicket og desperasjonen over å være junkie. To år etter var forfatteren av den sangen død, og på platen fremstår han nærmest som et spøkelse, en nådefullt, ironisk budbringer om sin egen skjebne.

Mellow My Mind bør også trekkes frem. Enda et stille og vakkert bluesnummer, opprinnelig skrevet for CSNY, men gitt en ganske annen behandling her. Young synger med en stemme som strekker seg mot toner han ikke er i nærheten av, han sprekker, synger falskt, og nesten mer raspende enn Bob Dylan på sine gamle dager. Hele nummeret er etter tekniske standarder fullstendig uhørt, men likevel så sjelfullt, sterkt og bevegende at det er vanskelig å finne sidestykker.

Det nest siste nummeret, Tired Eyes, er et av platens avgjørende spor. Der Tonight’s The Night åpnet døren til helvete er det Tired Eyes som lukker den. Melodien er stille, fredelig, og nærmest henger i luften som en ramme for hva som virkelig foregår. Henslengt, nærmest trivielt, forteller Young: ”Well, he shot four men in a cocaine deal”, som om det betydde den minste sak i verden. Teksten i seg selv er strengt tatt bare en fortelling, en samtale. Men gitt alt som har gått foran, helt fra første note på platen, og hele konseptet med den, ligger noe annet under overflaten. Dette er Neil Youngs måte å si farvel på, ære de døde og komme med platens klareste melding ut: ”Please take my advice / Open up the tired eyes”.

Til slutt gjentar bandet tittellåta, i en om mulig løsere versjon enn før, og når alt omsider er over er eksorsismen ferdig. Alt som er tilbake er stillhet. Og en mentalt utkjørt lytter. Dette er en plate som tar pusten fra deg, men bare hvis du kan sette deg inn i hele situasjonen den befinner seg i. Man kan ta den som et vanlig Neil Young album; upolert, bluesa, og med et knippe gode melodier.

Eller man kan sette det i sammenheng. Dette var på en tid hvor Amerika fyltes med dårlige nyheter; Richard Nixon løy i det hvite hus, vietnamkrigen var i ferd med å tapes, 68-erne dør på overdoser eller mister forstanden. Galskap og forvirring fyller hele samfunnet. Midt oppe i dette står Neil Young, vennene dør rundt ham, og han forsøker å begripe hva i all verden som foregår. Han forsøker, for å bruke en klisjé, å finne seg sjøl. Det er enten det eller gå til grunne. Denne platen måtte gjøres.

Etter en grusom selvransakelse og å ha sett djevelen i hvitøyet fant han seg selv. Men det kostet.