Lionheart – Revitalisert britisk stål
Om det skulle være noen tvil; engelske Saxon spiller heavy metal. Engelsk heavy metal. Bandet ble startet så langt tilbake som i 1977 og var blant de første innen NWOBHM (New Wave Of British Heavy Metal) som virkelig gjorde seg bemerket.
Noen husker kanskje låter som 747 (Strangers In The Night) og Heavy Metal Thunder. En periode var det bare Iron Maiden som hadde en høyere profil enn Saxon, men etter et par middels gode album mot midten av åttitallet, så ble bandet borte blant alskens sminkede puddelrockere. Ikke minst fordi de falt for fristelsen til selv å myke opp den harde stilen sin.
Saxon har derimot aldri lagt opp, og på nittitallet fant gjengen tilbake til den harde heavy metalen med den engelske lyden som de opprinnelig startet med. Men sjangeren hadde fått en kraftig knekk på grunn av grungen og de nye metalbandene, og albumene nådde uansett ikke gammel storhet. Derfor har Saxon beveget seg i skyggene i ganske mange år nå.
Utallige personellutskiftninger har heller ikke hjulpet bandet. De to eneste gjenværende originale medlemmene; vokalist Bill Byford og gitarist Paul Quinn, har for eksempel ikke et spesielt godt forhold til et par andre eksmedlemmer (som forøvrig har startet et rivaliserende band med samme navn).
Men i fjor slo Saxon storslått tilbake med albumet Lionheart og har igjen fått et visst søkelys på seg, spesielt i hjemlandet. Ikke så rart kanskje, for her snakker vi engelsk heavy metal av den gode gamle sorten, omhandlende sverdkamp, krig, hekser og Kong Arthur (derav albumtittelen). Det høres kanskje tåpelig ut for en ufaglært, men la det ikke være en tvil om at disse aldrende mannfolkene vet akkurat hvor rockskapet skal stå!
Her trommes det nemlig umiddelbart til krig med herlige riffmitraljøser og en Bill Byford i storfom. At mannen forlengst har passert de femti har ikke tatt fra ham stemmeprakten. Det mannen presterer her er helt på høyde med de hyl en annen aldrende heavy metal-vokalist, Rob Halford, presterer. For det er selvfølgelig snakk om skikkelig kastratvokal, men aldri slik at det blir slitsomt å høre på. Variasjonen er så absolutt til stede. Her synges det altså – og det er ingenting som minner om primalgryntingen vi så ofte finner innen mer moderne varianter av metalsjangeren.
Låtkvaliteten står for øvrig ikke tilbake for noen. De to første låtene; Witchfinder General og Man And Machine, er to av de flotteste metallåtene vi vil høre på denne siden av århundreskiftet. Og den ene godlåta etter den andre følger deretter på: Tittelsporet har en deilig melodisk kvalitet ved seg, Justice er skarp i kanten som få og viser Byford på sitt aller ypperste når han hyler frem strofene: ”Give me… Justice!”. Og sånn fortsetter det. Elleve knallsterke spor som viser et band som så absolutt ikke er klar for pensjonsalderen.
Det som virkelig gjør Lionheart til en fantastisk reise i en revitalisert sjanger, er hvor friskt det låter av Saxon i 2004. Med en såpass høy snittalder som det engelskmennene (dog med den nyervede tyske veterantrommisen Jörg Michael på laget) faktisk har, så låter Lionheart overraskende rått, aggressivt og sultent. Kanskje ikke rart at mange avskrev Saxon som ”has-beens” for mange år tilbake. Men du verden så feil det er mulig å ta. Det beviser gutta her.
Oppsummert er altså Lionheart et utrolig solid album som burde tjene som en glimrende innfallsport til god gammeldags heavy metal. Platen bør dessuten være vanvittig kjærkommen for gamle fans av sjangeren. Denne hadde gått rett inn på undertegnedes topp fem liste for 2004 om det ikke var for at den var skrevet allerede…
