Påkjørt av et lokomotiv

(Blå), Oslo – fredag 14.januar 2005)

All Ears er blitt en av de viktigste møteplassene for improvisasjon og jazz her hjemme. Med et flott oppmøte av grand old men og unge jyplinger har festivalen ivaretatt både tradisjon og fremtid. Dette skulle vise seg i flere av settene denne kvelden som inneholdt gamle regnemaskiner, elektronikk, gitarer og spontanlyrikk.

John Hegre/Maja Ratkje/Sören Runolf

Denne trioen startet opp kvelden ikke helt ulikt slik Fe-Mail avsluttet kvelden før. Med elektronikk og lydvegger stablet Hegre og Runolf opp et fundament for Ratkjes oscillatorer, stemme og regnemaskin. Ja, du leste riktig – en regnemaskin fra femtitallet dannet en stor del av hennes uttrykk denne kvelden. Knappetrykk og sveivdrag ble mikket opp og slo i mot publikum med full styrke utover i settet.

De tre er erfarne i dette spillet og dro raskt frem en rekke grep som slamret seg vei gjennom salen. Det ble aldri skremmende høyt selv om man merket bassbuldringen til Hegre gang på gang kom på besøk i mellomgulvet. Man ble manet inn i fantasiens mørkeste fabrikklokaler hvor arbeiderne står og slår på selve mørket. Like fullt er det lys i denne kalde industrielektronikken – Hegre smilte frem pene detaljer med jevne mellomrom og følges av sine to makkere.

Animes

Dette er et svensk band som visstnok har spilt sammen siden 1997, men som enda ikke har utgitt en eneste plate, ”det er så töntigt”, sier et smilende band. Det er litt ironisk da de tre hver for seg er blant Sveriges mest bejublede musikere på en rekke plater. Det burde i hvert fall ikke være noen fare for at de ikke kan utgi sin musikk hvis de vil fordi dette var rock av fritt merke. David Stackenäs hamret løs med nådeløs kraft på strengene, mens Johan Berthling basset seg vei inn i primalrockhjertene i salen. Bak på scenen satt den alltids årvåkne Raymond Strid som nok en gang beviste at han er en ledende trommeslager.

De begynte litt famlende, men etter hvert som ting tok til var de på rett vei inn i denne anmelderens hjerte. Skeiv, kontant rock frontet av spontanlyrikken til Stackenäs fikk publikum på beina og skrallet seg ut over scenekanten. Ganske raskt ut i settet røk en streng for Stackenäs, men det var aldri noen fare – Strid slo raskt an tonen med et solosett før Berthling kastet seg på med en deilig basisbass. Rett etter var gitaren nystrenget og Animes var i gang på ny.

Bandets uttrykk er noe pussig, men herlig befriende. Det er verken fugl eller fisk; jazz eller rock. Heldigvis har bandet unngått den flaue smaken av fusion, og i stedet valgt å kombinere jazzens nysgjerrighet med rockens pågangsmot. Det blir en deilig lapskaus av kraft og nerve som burde skape store forventninger til den dagen de bestemmer seg for å gi ut sitt første album.

Bjørnar Habbestad/Lisa Hansson

Denne duoen hadde visstnok aldri jobbet sammen før de møttes denne kvelden. Det syntes ikke særlig godt i det de rullet i gang settet med en offensiv Habbestad på manipulert fløyte og elektronikk og en mørkstemt Hansson på stemme. Særlig var den gurglende fløytebruken til Habbestad strålende og viste frem enda et stjerneskudd på den nordiske improvscenen.

I veikrysset der de to møttes fikk man følelsen av å være til stede i en dyp, tung skog ett eller annet sted i de nordiske skoger. Lyden av tiurlek, klukkende bekker og skremmende troll ble tryllet frem fra scenekanten og det overnaturlige i Habbestads fløyte ble snart prikken over i’en i et godt sett fra to unge utøvere innen sjangeren.

Lokomotiv Konkret

Det amerikanske rockebandet Cracker sier i låta I See A Light, ”Is there a light in the end of the tunnel / or is it just another train”. Etter å ha blitt overkjørt av Lokomotiv Konkret er dette en strofe jeg ikke klarer knytte andre assosiasjoner enn glede til. Dror Feiler grunnla dette bandet i 1976 og har holdt det gående siden den gang med en miks av fri jazz, rock og elektronikk.

Denne kvelden består bandet av Feiler på blåsere, slagverk og elektronikk med velvillig hjelp av Sören Runolf på gitar og elektronikk og Tommy Björk på trommer. I en festival som ellers er relativt ungdommelig satt sammen, står gruppa frem som rollemodeller for fremtidig utvikling. De står ikke tilbake for eksperimentering eller lydlek på noen måte, kanskje tvert i mot, og er et massivt skue som kjører over publikum uten særlige problemer.

Deres fremtoning på scenen trekker undertegnedes assosiasjoner nærmere til de primale uttrykkene til band som Einsturzende Neubauten og The Residents enn til andre frijazzgrupper. Noe av det skyldes kanskje den utstrakte bruken av elektronikk, Feilers maniske hamring på metall eller det minimalistiske settet til Björk som likevel klarer å lage mer lyd enn det meste. Eller til syvende og sist den følelsen man får når man er i nærheten av originaler? Det vites ikke helt sikkert, men en anbefaling om å sjekke ut dette bandet er herved overlevert.

All Ears ser ikke ut til å ha mistet de grep som har gjort den til en av Nordens beste festivaler for god musikk. Med et program som både har røtter til improvisasjonshistorikk samtidig som nye fjes får sin mulighet til å skinne er All Ears blitt et strålende utgangspunkt for improvisasjonens videre liv i musikken.