Irriterende bra

(Kroa i Bø, Bø – lørdag 22. januar 2005)
Foto: Øystein Hoen Backe

Vi ble vitne til den mest arrogante og mest usympatiske konserten vi kanskje har sett på Kroa i Bø noensinne, da gitaristene Robert Burås fra Madrugada og Alex Kloster-Jensen fra Ricochets spilte med sitt sideprosjekt My Midnight Creeps. Ikke kikket de på publikum, ikke sa de ”hei” eller presenterte seg, og ikke én eneste gang så det ut til at de likte seg der oppe. Men likevel var materialet de kom med til tider veldig bra, om enn med større potensiale. Selv om de burde ha øvd en god del mer. For det var ikke et spesielt tight band vi hørte.

Tarantino møter Skjoldbjærg
Og My Midnight Creeps høres vitterlig ut som en hybrid mellom nettopp Madrugada og Ricochets. Eller kanskje som en opp-punka versjon av Madrugada. Det vil si råere, mer bluesy og langt mer skitten utgave av den kjølige og rene lyden til nordlendingene. To gitarer, trommer, tangenter, en kledelig saksofon og ikke minst en tung og drivende bass gir bandet et lydbilde som både høres velkjent, men likevel uvanlig ut. Som soundtracket til en Tarantino-film, men som blir regissert av Erik Skjoldbjærg. Sofistikert, energisk og stilsikker, men tung og mørk på samme tid. Bandet er i hvertfall spådd å gjøre et stort år. Og om man skal dømme etter materialet de etterhvert har fått på låtkontoen, så kan disse spådommene fort bli sanne.

Frustrerende introvert og sjarmløst
Men det var aldeles forferdelig å oppleve hvor introverte bandet var. Samtlige undertegnede kom i snakk med etter konserten uttrykte frustrasjon over mangelen på kommunikasjon fra scenen og hvor arrogante bandet var. Men de samme publikumerene sa samtidig at de satte stor pris på musikken. Det musikalske uttrykket er uansett det viktigste, men det er ikke til å komme bort fra at My Midnight Creeps kunne ha stått for en av de beste konsertene på lang tid om de hadde lagt mer vekt på å føre seg på scenen. Litt avhengig av sjanger og anledning, så handler det å stå på en konsertscene, i tillegg til å spille godt, også om å kommunisere med sitt publikum. Andre kan påstå at det ikke er nødvendig, men i de aller fleste tilfeller er det det. Og der fremstår dette bandet som rene amatører. Arroganse er kanskje kult i noens bok, men da bør man i hvertfall ha dekning for det. Og så godt er ikke dette bandet ennå.

Sjelden har vel fire stjerner på Panoramas skala vært mer ufortjent, men My Midnight Creeps var likevel jevnt over irriterende gode. Svært gode. Se opp for disse gutta i året som kommer.