Nashville – Soft-Rouse på godt og vondt

Nebraskafødte Josh Rouse har kanskje trådt vannet lenge nok nå. Høflig har han ligget i bassenget og ventet på tur til å trekke på land for å spise kake med de store. Innimellom har han gitt ut intet mindre enn fem plater med kjekk mykmannsrock og fått tilsvarende kjekke anmeldelser i retur – samt en høyst ufrivillig birolle i fjorårets fornemmeste hjemlige musikkdebatt, selveste softrockdebatten. Det er ikke verst bare det, særlig siden Rouse streng tatt ikke lager det man vanligvis kaller softrock.

For lesere som ikke kjenner så godt til Rouse fra før, så er det å si at han er en gitarklimprende ung mann med store følelser og fine sanger som verdsettes av musikkanmeldere og folk med store platesamlinger. Nå er det etter hvert mange i dette segmentet.

Men Rouse har noe mer enn bare følelser og fine akkordrekker på lager. Turbulente ungdomsår med mye konsentrer lytting til engelske helter som The Smiths og The Cure har gitt han et øre for låtskriving som mange kan misunne han.

Dessverre har han aldri fått finsiktet dette talentet tilstrekkelig til å utføre et fullendt album. Heller ikke Nashville er det definitive produktet fra Rouse, men han nærmer seg stadig, og det er mye som tyder på at Nashville representerer en foreløpig formtopp på veien mot et magnum opus.

Når platen har fått tittelen Nashville er det kanskje å anta at det er snakk om et country-influert produkt, men det er altså ikke tilfelle. Bortsett fra noen svansende steelgitarer innimellom, så er det fint lite som minner om den musikkformen man vanligvis forbinder Nashville med. Da ville en mer korrekt tittel ha vært Harlem, for her er det mer smart bysoul enn kjekk bondeblues å spore. Men mest av alt er Rouse en del av en evig kjede småtriste menn med janglende gitarer som spesiale – han bare gjør det bedre enn de fleste andre.

Nevnes må den nydelige popflørten Winter In The Hamptons som bare i navnet er noe annet enn sval sommerpop. Og åpningssporet It’s The Nighttime er myk nok til å tilfredsstille selv den mykeste familiemann.

Rouse lykkes altså langt på vei i sitt gjennomførte forsøk på å låte uanstrengt. Men det er samtidig også platens problem at han ikke helt klarer å balansere det føyelige opp mot det noe mer utfordrende. Det svale soundet fungerer for eksempel helt utmerket i den vemodige Streetlights som bygger seg opp til en fantastisk klimaks. Samtidig har vel musikkhistorien hørt viktigere bidrag enn den litt kjedelige Saturday.

Som bakgrunn til en kveld på terrassen er dette mye mer enn bare «greit nok». Men den ekstra dybden som karakteriserer et virkelig kvalitetsprodukt er dessverre savnet her. Anbefales varmt på en billigkampanje nær deg.