No Wow – Potensialet som forsvant

For undertegnede har The Kills andreplate vært en av utgivelsene det har vært knyttet størst forhåpninger til dette året. Men etter at debuten Keep On Your Mean Side viste et band på randen av noe stort, viser denne platen et prosjekt på randen av idétørke. Eller mer presist; de står å stamper oppi idétørken, og klarer heller ikke å komme opp av den i løpet av skivas spilletid.

Selv om VV (Alison Mosshart) og Hotel (Jamie Hince) gjør mye riktig på denne platen, så gjør de også så mye rart som ikke munner ut i å bli spennende musikk. Riffene Hotel lirer av seg knurrer mot oss som før, og VV jobber knallhardt med å perfeksjonere sin arrogante hvisking. Men summen blir denne gang merkelig platt og intetsigende i sitt forsøk på å være innovativt.

Mens de tidligere kastet oss inn i en bekmørk feedbackverden, har de denne gang prøvd å jobber mer med låtene. Riffene har blitt mer avanserte, og lydbildet har i samme slengen blitt mindre, slik at de i større grad operer i et singelformat enn tidligere. Det er også denne biten som ikke helt faller på plass. Det blir for mye flinkisdilldall til at det blir særlig stas å høre på.

Nedturen er at de ikke klarer å utnytte potensialet sitt, og heller avleverer en plate som verken provoserer eller behager. Og da er det ikke til å komme unna at dette er en ganske skuffende erfaring, og på ingen måte den ”höydaren” som man kanskje hadde bedt enn stille bønn om få.

Dumt for The Kills, og dumt for oss som hadde gledet oss til denne platen lenge. Vi får bare håpe de får orden på seg selv til neste gang.